VISER STYRKE: Russland flekser muskler og viser stadig sterkere fram sin reetablerte militære slagkraft i nordområdene. Svaret bør ikke være taushet og unnvikende svar fra norske militære myndigheter og den norske regjering. Her et bilde fra sjøsettingen av en russisk ubåt i Nordflåten, slik Russland selv ønsker å bli oppfattet. Foto: MIL.RU
ANALYSE: Russland skrur stadig opp den sikkerhetspolitiske temperaturen i nord. Seilingsaktiviteten til den russiske marinen er tredoblet de siste fem årene. Amerikanerne øker samtidig sin maritime overvåking i nord, i tett samarbeid med Norge.
Av KJETIL STORMARK / ansvarlig redaktør / kjetil@aldrimer.no
Forsvarets operative hovedkvarter (FOH) forsøker intenst å late som om den økede frekvensen av amerikanske overvåkingsflyvninger i nordområdene og Barentshavet med P-8A Poseidon fra US Navy er rutinemessig. Det greier de bare sånn halvveis. Kunnskapsrike mennesker med litt historikk innabords slår fast at det selvsagt har vært slik at amerikanerne også tidligere har vært innom og mellomlandet på Andøya flystasjon i forbindelse med øvelser og trening. Men det er lenge siden den amerikanske MPA-aktiviteten (MPA: maritime patrol aircraft) har hatt en slik intensitet i nord slik den har nå. Dette er en videreføring fra aktiviteten i august-september i år, da tre amerikanske P-8A Poseidon fra US Navy opererte fast fra Norge, først med base i Bodø og deretter fra Andøya.
Flere amerikanske overvåkingsfly og allierte tankfly de siste er blitt eskortert til og fra Island med F-15 Eagle jagerfly fra US Air Force
Ved hjelp av mellomlandinger eller med midlertidig base på norsk jord får de amerikanske overvåkingsflyene langt større tid i operasjonsområdet i nord. De amerikanske P-8-flyene får også etterlevert sonarbøyer ved mellomlandinger på Andøya, der de er nede relativt hyppig om dagen, ofte daglig. Det er nå uklart hvor langt nord flyene egentlig opererer. Hverken FOH eller Forsvarsdepartementet vil svare på om den norske selvpålagte restriksjonen om å ikke tillate allierte flyvninger øst for 24 lengdegrader ligger fast i de tilfeller der fly får lov til å operere helt eller delvis fra Norge.
Les mer: Taushet om amerikansk MPA-nærvær i nord
Les mer: Krever at Stortinget handler
(Artikkelen fortsetter under bildet.)
STØRRE REKKEVIDDE: Ved hjelp av stadig hyppigere mellomlandinger og tokt som flys fra Andøya, får P-8A Poseidon overvåkingsfly fra US Navy lenger rekkevidde og mer tid i operasjonsområdet i nord. På Andøya får mannskapene hviletid, flyene fuel og Forsvaret står også for etterforsyning av sonarbøyer til sine amerikanske kolleger. Foto: BOEING
Normalt opererer de amerikanske overvåkingsflyene fra Keflavik Air Base på Island. Men det skjer noe i nord som gjør at Norges allierte mener det er nødvendig å oppgradere overvåkingsdekningen fra Barentshavet. Aldrimer.no har de siste par ukene forsøkt å få svar fra det amerikanske forsvaret på hvorfor flere amerikanske overvåkingsfly og allierte tankfly de siste er blitt eskortert til og fra Island med F-15 Eagle jagerfly fra US Air Force. Det forteller militære kilder til Aldrimer.no. Eskortevirksomheten er enten trening/øving eller en indikator på et øket trusselnivå i nordområdene. Men heller ikke Pentagon, det amerikanske Forsvarsdepartementet, svarer på spørsmål. Heller ikke etter å ha lovet å komme med svar. Åpne kilder viser i tillegg at det i perioder er et større antall allierte militære fly som opererer med transponderne på enn til vanlig. Forsvarseksperter Aldrimer.no har snakket med, peker på at en mulig grunn er at russerne tidvis tester sin såkalte nektelsesboble i nord. Ved hjelp av elektronisk krigføring kan Russland gjøre det krevende eller umulig spesielt for allierte fly men også marinefartøyer å operere i nord. I september jammet russiske militærstyrker amerikanske GPS-signaler i Finnmark, noe som skapte utfordringer for avviklingen av sivil lufttrafikk i fylket. Men etter at FOH først forsøkte å gi inntrykk av at intet hadde skjedd, var Etterretningstjenesten raske til å forsøke å dementere at jammingen var rettet mot Norge. Men igjen lyktes norske myndigheter bare halvveis med sitt forsøk på å berolige.
Les mer: Russland GPS-jammet norske rutefly
Russiske myndigheter opplyste 29. oktober i år at aktivitetsnivået til den russiske marinen, herunder for Nordflåten i nord, er tredoblet de siste fem årene. I et intervju med militæravisen «Krasnaya Zvezda» (Røde stjerne) slo Russlands marinesjef, admiral Vladimir Korolyov, fast at antall seilingsdøgn har økt fra 5900 døgn i 2013 til 17.100 dager for 2017.På norsk side var det The independent Barents Observer som var først med å melde de nye tallene fra russisk side. Det fremgår ikke om antallet døgn for 2017 er stipulert for hele året eller om det er aktivitetsnivået så langt i år. Hvis det er det siste, vil fasiten kunne bli enda høyere. Fordi aktivitetsnivået i det maritime domenet er fortsatt høy. Russiske ubåter fra Nordflåten holder blant annet et heseblesende tempo og herjer med allierte marinestyrker, som sliter med å lokalisere hvor ubåtene befinner seg. Det gjør at den geopolitiske situasjonen er mer usikker og uforutsigbar enn på lenge.
Les mer: Russian navy triples deployment in five years (ekstern lenke)
(Artikkelen fortsetter under bildet.)
SEILER STADIG MER: Den russiske marinen seiler stadig mer og har på fem år tredoblet antall seilingsdøgn. Her flaggskipet i Nordflåten, det russiske hangarskipet “Admiral Kuznetsov”. Foto:MIL.RU
I ettertid har FOH vært svært ivrig etter å dele Barents Observers nyhetssak. Og ære være redaktør Thomas Nilsen og hans kolleger i Kirkenes. De fortjener at flere oppdager den gode jobben de gjør med på det som skjer i nord. Men samtidig er det slående hvor lite Forsvaret og FOH selv bidrar med av faktaopplysninger. Ved det militære kommando-hovedkvarteret på Reitan utenfor Bodø praktiseres kommunikasjonsfagets minimalisme daglig. Ofte opplever vi som journalister at FOH uttaler seg eller svarer på en slik måte at svarene er egnet til å gi et misvisende eller feilaktig bilde av de faktiske forhold. Det er egnet til å skade Forsvarets troverdighet. Noen ganger går Forsvaret og regjeringsapparatet enda lenger, som da Aldrimer.no skrev om russernes trening på en mulig invasjon av Svalbard under storøvelsen «Zapad 2017», som fant sted i september i år. Det kommer jeg tilbake til i en egen kommentar om kort tid. Det som er mitt hovedanliggende i denne omgang, er å påtale at det er relativt sjelden at FOH gir noe mer enn bare overordnede opplysninger om det som skjer i Norges nærområder og om Forsvarets egne fly- og marinebevegelser. Ofte er svaret at de ikke vil kommentere overhodet. Hendelser i internasjonale operasjoner blir innimellom noe mer detaljert kommentert.
Ofte opplever vi som journalister at FOH uttaler seg eller svarer på en slik måte at svarene er egnet til å gi et misvisende eller feilaktig bilde av de faktiske forhold. Det er egnet til å skade Forsvarets troverdighet
Således bidrar FOH og Forsvaret i svært liten grad til å bygge kunnskap og situasjonsforståelse i befolkningen om den skjerpede og stadig mer krevende sikkerhetspolitiske situasjonen i våre nærområder. Alle enkeltsaker som kan innebære belastninger for Norges forhold til Russland blir systematisk unngått eller forsøkt snakket ned. Om dette er en konsekvens av manglende kompetanse eller mangelfull strategisk vurderingsevne ved FOH eller i Forsvarets militære organisasjon, eller om FOH er påført tvangstrøye fra overordnet politisk nivå (les: regjeringen), er ikke lett å si. Trolig er det en slags kombinasjon. Både på politisk nivå og rent fagmilitært burde det være tvangspåliggende å revurdere dagens praksis. Ikke bare fortjener det norske folk å få vite mer om hva som faktisk skjer i våre nærområder. Forsvaret og regjeringen har en fordømt plikt til å fortelle hva som skjer rundt oss.
Uten en bedre og mer proaktiv kommunikasjonsfaglig tilnærming, risikerer vi at regjeringen møter liten forståelse i Norges befolkning dersom det plutselig oppstår en krisesituasjon i nord. Hvordan i all verden kom vi dit, er det første spørsmålet mange vil stille seg. Hvorfor har vi ikke fått høre mer om dette tidligere? Dersom man ikke bygger kriseforståelse og aksept i egen befolkning, er det heller ikke spesielt enkelt å forklare hvorfor Norge bør bruke minst to prosent av BNP på forsvarsformål. Hva er poenget med det, dersom det ikke er fare på ferde? I forsøket på å late som ingenting, av frykt for en ytterligere forverring i den bilaterale relasjonen mellom Norge og Russland, oppstår en politisk spagat der man ikke får nødvendig forankring i folkedypet av behovet for å bruke mer penger på vår kollektive sikkerhet. Foreløpig arter denne spagaten seg slik at regjeringen later som om trusselbildet ikke eksisterer, og håper det skal gå over, og bruker langt mindre penger enn det som er nødvendig for å reetablere en forsvarsevne som i betydelig grad er nede for telling. De politiske tiltakene som hittil er iverksatt, kan beskrives med karakteristikken «For lite, for sent».
(Artikkelen fortsetter under bildet.)
URO OG VARIABEL YTEEVNE: De norske P-3 Orion-flyene ved 133 Luftving/333 Skvadron på Andøya har slitt med å levere mange nok tokt. Nå produseres det igjen mye god etterretning av MPA-miljøet, men til en høy kostnad. Og norske overvåkingsfly er i økende grad kommet i en statistrolle i nord. Her et P-3 Orion i lufta over Andfjorden ved Andøya. Foto: TORBJØRN KJOSVOLD/FORSVARET
I enkelte henseender går det også motsatt vei. Den norske, nasjonale maritime overvåkingskapasiteten i nord (MPA, maritime patrol aircraft) har lenge vært sterkt svekket på grunn av personellflukt fra 133 Luftving/333 Skvadron på Andøya flystasjon. Etter hva Aldrimer.no forstår skal det i løpet av høsten ha lykkes å reetablere en mer ordinær driftssituasjon for de norske P-3C Orion overvåkingsflyene etter lange perioder der miljøet har slitt med å produsere nok tokt. Nå flyr P-3-flyene rundt tre-fire tokt i uken, som er antallet 133 Luftving også tidligere har operert med, selv om forsvarssjefen i sitt såkalte «Direktiv for operative krav» har bestilt fem tokt per uke. Leveransene av etterretning og rådata fra Orion-miljøet skal være gode, men det skjer til en ganske høy pris. 30 ansatte har allerede forlatt luftvingen. Det drives rovdrift på yngre ansatte, som allerede gir uttrykk for å være desillusjonerte. «Det er trist å høre nyutsjekket personell si: «her blir jeg ikke lenge», grunnet hvordan erfarne instruktører behandles og grunnet galskapen med å flytte MPA til Evenes», skrev tillitsvalgt for Norges Offisersforbund (NOF) på Andøya flystasjon, Rune Øverås, i en FB-debatt på Aldrimer.nos FB-sider nylig. Han minnet samtidig om: «Andøya Flystasjon er en av de meget få avdelinger i Norge (noen mener eneste) som jevnlig, året rundt, driver med skarpe operasjoner, og leverer til Nato. Noen på toppen bør snart stille spørsmålet: Er denne leveransen viktig? Hvis dette svaret er ja, da må ting begynne å skje. Kjapt!»
Russland viser stadig hyppigere fram sine stadig sterkere militære muskler. De tester stadig grenser
Mens 133 Luftving på Andøya slet vesentlig sterkere med å levere operative tokt med P-3C Orion-flyene i august-september, den forrige gang amerikanerne satte inn et støt i nord, er for tiden leveransene fra MPA-miljøet på Andøya nå tilbake til et mer ordinært nivå. I august-september var det trolig viktig for NATO å etablere en kapasitet i forkant av den russiske storøvelsen «Zapad 2017». Men nå er det langt mer taust om hva som er grunnen til at NATO i perioder mobiliserer til dels betydelige ressurser i nord og at Norge stadig sterkere blir plassert i en underordnet rolle i vårt eget nærområde. I tillegg til amerikanske P-8A Poseidon overvåkingsfly fra US Navy, er også amerikanske RC-135 overvåkingsfly fra US Air Force på vingene i Barentshavet ganske hyppig. Og dersom det gjøres spesielt interessante funn under innhentingsoppdragene i nord, blir det også det amerikanske spionflyet U-2 (Dragon Lady) sendt fra britiske flybaser og opp til Barentshavet. Det skjer med ujevne mellomrom, og skjedde så sent som onsdag denne uken. Noen timer tidligere meldte det russiske nyhetsbyrået Tass at det russiske antiubåtfartøyet «Viseadmiral Kulakov» var på vei nordover i Norskehavet etter å ha vært til havs i tre sammenhengende måneder. Ifølge det russiske byrået forlot fartøyet sin hjemmebase i Severomorsk på Kolahalvøya 29. juni i år, sammen med missilkrysseren «Marshall Ustinov» for å delta i en marineparade i Krohnstad. Siden tidlig august, skal imidlertid fartøyet ha operert i Nordsjøen som del av en russisk marineflåte. Omtrent samtidig hadde NATO mobilisert en stor marineflåte i Nordatlanteren, der både et britisk og amerikansk hangarskip inngikk, sammen med en norsk fregatt.
Les mer: Hangarskipgruppe forlenger opphold i nord
Les mer: Massiv ubåtjakt langs norskekysten
Det er på mange måter pussig og faktisk litt pinlig at russiske kilder fremstår som en sikrere kilde til opplysninger om hva som skjer i nordområdene enn hva det norske Forsvaret er. Russland synes å ha etablert en sterk dominans, både operativt og hva gjelder det man normalt kaller «informasjonsoperasjoner». For å sitere en høytstående norsk offiser: «NATO har ikke kontroll i Atlanterhavet». Russland viser stadig hyppigere fram sine stadig sterkere militære muskler. De tester stadig grenser, både i nord og andre steder. De driver med utpresningsdiplomati og forsøker å skremme naboland til underkastelse. Men det er også innslag av såret nasjonal stolthet, som gjør at Russland bør behandles med respekt og møtes med forutsigbare reaksjoner og vennligsinnet, men svært tydelig, grensesetting. Det er også en kjensgjerning at informasjon fra russisk side ofte frigis med en hensikt, og at kvaliteten på den kan være noe varierende. Noe frigis med den hensikt å vise styrke og drive psykologisk krigføring, noe har et nasjonalt publikum og har som formål å bygge nasjonal stolthet og noe er sogar desinformasjon.
Dersom USA tar over hovedansvaret for den maritime overvåkingen i Barentshavet vil det (…) være et skritt i retning av en farligere situasjon i nord
I møtet med en slik motpart og strategi, bør norske myndigheter innta en langt mer uredd og åpen holdning enn det vi er vitne til i dag. Den slags mørklegging og motvilje som vi opplever i dag mot å informere om hva som skjer i nord, bør snarest legges til side. Strategien er kontraproduktiv og ulogisk. Med mindre regjeringen vet noe som vi andre ikke vet? Noe som vi andre ikke bør få vite, fordi sannheten er for ubehagelig? Jeg vet saktens ikke. Jeg bare registrerer at det skjer ganske mye i nordområdene og knyttet til Norges mangelfulle forsvarsevne som den norske regjeringen ikke ønsker å snakke om.
Er det nye varige endringer på gang i Norges forsvars- og sikkerhetspolitikk, som man ønsker å innføre under radaren og uten offentlig debatt? Dersom USA tar over hovedansvaret for den maritime overvåkingen i Barentshavet vil det representere en slik endring. Det vil også være et skritt i retning av en farligere situasjon i nord. Vår russiske nabo reagerer generelt mer fiendtlig på amerikansk og andre lands nærvær i nord enn hva gjelder det norske Forsvaret. Er det en pris vi er villig til å betale, som en konsekvens av at regjeringen ikke bruker nok penger på landets nasjonale forsvar?
***
Tips oss: Vet du noe om denne saken eller har du nyhetstips om andre saker du vil at vi skal skrive om? Ta kontakt med oss, enten på post@aldrimer.no eller via det krypterte kontaktskjemaet på våre nettsider. Dersom du ønsker å sikre deg komplett anonymitet – last ned TOR browser og gå inn på vår tipsplattform www.securileaks.org mens du er inne i TOR-browseren.
Share On
