LANG KYST, FÅ FARTØYER: I en konflikt kan norske styrker bli eliminert før de rekker å yte motstand. Årsaken er at norsk militær strategi har enorme huller og hviler på feilaktige antagelser. Det er for eksempel ikke sikkert at NATO kommer til unnsetning. Det mener forsker Tor Ivar Strømmen, som i dag tar et generaloppgjør med etablert militær tenkning. Foto: PETTER BRENNI GULBRANDSEN/FORSVARET
Norges forsvarsplanlegging er så snever at våre militære styrker risikerer å bli eliminert før de kan yte effektiv motstand, mener forsker Tor Ivar Strømmen. Han tar et oppgjør med de store, strategiske valgene. – Vi har bygd et forsvar med enorme huller, basert på feilaktige antagelser, sier Strømmen.
Av THORSTEIN KORSVOLD / thorstein@aldrimer.no
Det er en ytterst ramsalt kritikk mot store deler av den overordnede strategiske tenkningen som ble publisert i Sjøkrigsskolens fagtidsskrift Necesse før helgen.
Kort oppsummert: Vi undervurderer Russland, overvurderer NATO og norsk militærmakt, og feilvurderer atomvåpnenes betydning. Resultatet kan – i en krise eller krig – bli katastrofalt for Norge.
Det mener forsker og orlogskaptein Tor Ivar Strømmen. I en ny fagartikkel hevder han at mange av premissene som har formet vår forsvarsplanlegging er tvilsomme. I tillegg er gjennomføringen og prioriteringen svak. Selv etter at langtidsplanen er realisert, står man igjen med et forsvar som etter hans oppfatning «ikke er troverdig».
Les også: Ein strategi på leirføter (ekstern lenke, scroll ned til s. 14 i tidsskriftet Necesse)
Orlogskaptein og lærer ved Sjøkrigsskolen, Tor Ivar Strømmen. Foto: SJØKRIGSSKOLEN
Hva hvis NATO ikke hjelper oss?
Strømmen har blant annet undersøkt en del av pillarene norsk forsvarspolitikk er bygget på – grunnmuren, om man vil. Konklusjonene er foruroligende.
Norsk militær strategi har helt siden 1949 vært tuftet på NATO. Traktatens artikkel tre forplikter oss til å ta ansvar for eget forsvar. Og artikkel fem forplikter medlemslandene til å hjelpe hverandre.
Ta med det faktum at alliansen vi er en del av – ikke minst medregnet USA – er verdens største militærmakt og besitter et stort atomvåpenarsenal. Samt Norges beliggenhet i utkanten av verden. Hvem skulle ville angripe oss?
Men orlogskaptein Tor Ivar Strømmen mener svaret slett ikke er noe selvinnlysende «ingen». Tvert imot argumenterer han for at det er på tide å vrake en del av dette tankegodset. Han skriver blant annet dette:
- Den såkalte andreslagsevnen, altså kapasiteten til å slå tilbake etter et atomangrep, er militært sett noe av det aller, aller viktigste for Russland. De strategiske ubåtene i nord utgjør en vesentlig del av denne kapasiteten.
- Det russiske Bastionforsvaret som beskytter ubåtene, vil nesten med nødvendighet måtte utvides til norsk territorium, ellers har ikke russerne nok operasjonell dybde.
- Norske planleggere har undervurdert den russiske viljen og evnen til å utvide Bastionforsvaret.
- Norske planleggere overvurderer NATOs evne til å komme til unnsetning.
- Det er ikke nødvendigvis slik at atomvåpen på begge sider vil stoppe konvensjonelle stridshandlinger.
- Det norske forsvaret vil trolig ikke være i stand til å håndtere situasjonen. Norske styrker kan bli eliminert før de rekker å gjøre noen forskjell.
- En kort konvensjonell krig, etterfulgt av et fait accompli (en avgjort sak, en kjensgjerning) er et ikke usannsynlig utfall. Det kan sette norsk territorium og norske interesser i fare, ikke nødvendigvis så ulikt det som skjedde da Russland annekterte Krim.
Kontroll over Noreg og norsk infrastruktur vil vere vitalt for å truge eller trygge Russland sine strategiske ubåtar sin operasjonsfridom.
«Med di dei strategiske ubåtane til Russland er eit viktig, om ikkje det viktigaste, strategiske tyngdepunktet til Russland, og då kontroll over Noreg og norsk infrastruktur vil vere vitalt for å truge eller trygge Russland sine strategiske ubåtar sin operasjonsfridom, så vil ei stormaktskonflikt i europeisk Arktis primært vere ei maritim konflikt og dimed styrt av maritime strategiar», skriver Tor Ivar Strømmen i artikkelen.
Les også intervjuet med forskeren: – Forsvarsevnen for det meste lagt i grus
(Artikkelen fortsetter under bildet.)
FAREN FRA ØST: Norsk forsvarsplanlegging var under hele den kalde krigen tuftet på tanken om å stoppe et mulig sovjetisk angrep. I tillegg måtte allierte styrker sikres på vei inn til Norge. Tankegangen er gjenkjennelig, også i dag. Men Tor Ivar Strømmen mener at norske planleggere har hatt et for sterkt fokus på angrep over land. Angrep sjøveien er mye mer sannsynlig, tror han. Her: Markering av oktoberrevolusjonen i Sovjetunionen i 1983. Foto: THOMAS HEDDEN/WIKIMEDIA COMMONS
– NATOs atomvåpen hindrer ikke angrep
Også det at begge sider i en mulig konflikt – både NATO og Russland – har atomvåpen, har bidratt til en offentlig debatt der konvensjonelle militære angrep ses på som lite aktuelle. Oppfatningen om at noe slikt ville være jevngodt med selvmord for den aggressive part, har stått sterkt. Både folk flest og politikere har nok i stor grad sett på et russisk angrep som utenkelig.
Men i militære kretser er mange tvert imot på linje med Strømmen. Han påpeker at det er et betydelig handlingsrom for hybride angrep som ikke utløser NATOs artikkel fem. I tillegg kan rene krigshandlinger godt utløse NATOs kollektive forsvar, men uten at det brukes atomvåpen. I begge tilfeller ligger Norge dårlig an, tror forskeren.
Difor har kortsiktige, fait accompli, betringar av strategisk posisjon blitt den dominerande strategiske målsetjinga.
«Den totale øydelegginga ein atomkrig fører med seg avgrensar, som omtalt, dei politiske målsetjingane med ein krig ettersom ein total siger truleg vil innebere ragnarok for båe sider. Difor har kortsiktige, fait accompli, betringar av strategisk posisjon blitt den dominerande strategiske målsetjinga. Det er kva ein kan oppnå i løpet av kort tid som er viktig. Før eller seinare vil den eine eller andre sida vere så pressa at forhandlingar er einaste alternativ til total gjensidig utsletting. Atomvåpen er ein garantist for å unngå totalt nederlag og atomvåpen kan nyttast som deeskalerande middel når ein har oppnådd sine avgrensa mål eller nådd sitt kulminasjonspunkt. Gjennom trugselen om total øydelegging tvingar ein motstandaren til forhandlingsbordet på basis av den allereie etablerte militære stoda», står det i artikkelen.
En rekke aktører har også påpekt at det er nettopp en konvensjonell angrepskrig – gjerne etterfulgt av atomvåpenbruk – som Russland øver på. Litauens president uttalte nylig at «Russland øver på å angripe vesten»:
«Mens vi snakker, er rundt hundre tusen russiske tropper russiske tropper i gang med den offensive militærøvelsen «Zapad 2017. De står på grensene til de baltiske statene og Polen, og til og med i Arktis. Kreml øver på aggressive scenarier mot sine naboer, de trener sine styrker til å angripe vesten», sa Dalia Grybauskaitė.
Les også: Russland testet atomtriaden i nord
Les også: NATO: – Russland brøt Wien-avtalen
AVSKREKKING NOK? Selv atomvåpen vil ikke nødvendigvis avskrekke Russland fra å forsøke å oppnå gevinst gjennom konvensjonelle angrep, tror forsker Tor Ivar Strømmen. Bildet: Et amerikansk Minuteman III missil på Grand Forks Air Force Base i USA. Bildet er tatt i 1989. Foto: STAFF SGT. ALAN R. WYCHECK/U.S. AIR FORCE
Forutsetningen for at Russland kan beholde sin frihet til å gjennomføre konvensjonelle angrep er, i følge Strømmen, at Russland alltid kan være helt sikker på å ha strategiske atomvåpen (altså andreslagskapasiteten ubåtene gir) som et ris bak speilet.
I praksis: Dersom for eksempel Russland har satt seg fast i Nord-Norge eller på Svalbard, kan de på det tidspunktet begynne å true med atomvåpen. Da kan NATO tvinges til å enten forsøke å drive bort russerne, men risikere atomkrig, eller å akseptere situasjonen. Atomvåpen fremstår i et slikt scenario slett ikke som noen garantist for fred, mener Strømmen.
Russland ser det langt på veg som plausibelt å bruke sine konvensjonelle militære kapasitetar for å oppnå strategiske mål også mot statar eller alliansar som har atomvåpen.
«Dette inneber både at russisk andreslagskapasitet utgjer eit absolutt strategisk tyngdepunkt i russisk strategisk tenking, men også at Russland langt på veg ser det som plausibelt å bruke sine konvensjonelle militære kapasitetar for å oppnå strategiske mål også mot statar eller alliansar som har atomvåpen», skriver forskeren.
Gassforsyningen gjør Norge utsatt
En konsekvens av det Strømmen skriver om Bastionforsvaret, er at Norges geopolitiske beliggenhet er både sentral og viktig – både for NATO og Russland. Mange nordmenn oppfatter kanskje at landet vi bor i, er en utkant i Europa, men det er ikke tilfellet, mener forskeren. Han peker på at Russland i dag allerede kan stenge av – om de ønsker – en del av energiforsyningen til Europa. Ca 30% av Europas gass kommer fra Russland. Dette er imidlertid ikke nok til å være et effektivt pressmiddel. Men om man tar med de ca 20% som Norge eksporterer, stiller saken seg annerledes. Russisk kontroll over norsk gass vil også gi russisk kontroll over halvparten av Europas gassforsyning. I realiteten et svært viktig, mulig pressmiddel og en «vital strategisk interesse» for Russland, skriver Strømmen.
«Kan derimot Russland samstundes som dei stoggar eigen eksport også stogge norsk gasseksport gjennom press, tvangsmakt eller valdsmakt, så er det umogleg for Europa å erstatte svikten i forsyning. Då vil energiforsyning som virkemiddel brått ha eit stort potensiale for å presse fram
NORGE I EN SENTRAL POSISJON: Dette kartet viser hvordan norsk gass forsyner Europa. Forsker Tor Ivar Strømmen mener gassen – en viktig del av Europas energiforsyning – kan sees som en vital strategisk interesse for både Russland og EU. Foto: GASSCO (pressebilde)
forhandlingar på Russland sine premiss. Særleg ettersom Russland sjølv har potensiale for å auke eksporten så mykje at den erstattar norsk gasseksport fullstendig. Difor må norsk energieksport, særleg gass, til Europa sjåast som ei vital strategisk interesse ikkje berre for Noreg, men også for Russland og EU. Dette betyr at Noreg kan bli trekt inn i konfliktar der me sjølv ikkje har interesserkonflikt med nokon av aktørane også grunna våre strategiske ressursar og ikkje berre grunna vår geografiske posisjon relativt til andreslagsevna», heter det i artikkelen.
Les også: NUPI-forsker: Gassen et tveegget sverd for Norge
Det er forøvrig et sentralt poeng i artikkelen at det er mulig å se for seg mange ulike typer konflikt der Norge vil bli trukket inn, grunnet vår strategiske betydning. En rekke ting som i utgangspunktet har lite med oss å gjøre, kan få store konsekvenser. Nærheten til det russiske Bastionforsvaret, vår geografiske beliggenhet, vår geopolitiske betydning (for eksempel når det gjelder gass) og selvsagt NATO-medlemskapet er blant faktorene som kan trekke oss inn i en konflikt, mener Strømmen.
Hvilken hjelp får vi egentlig?
Tor Ivar Strømmen tar også for seg NATOs forpliktelser overfor Norge i en krigssituasjon. Han mener NATO-styrkene fort kan bli helt utilstrekkelige. Det kan bli vanskelig å sikre transporten inn til Norge. Samtidig har Norges egne stridskrefter liten evne til å hindre en russisk aksjon rettet mot Norge, mener Strømmen. Og det militære planleggere omtaler som «varslingstid», er det ikke sikkert vi får særlig mye av.
NATO har etablert den såkalt VJTF-styrken (Very High Readiness Joint Task Force) på 5000 mann. Denne styrken har 48 timers responstid. VJTF er den raskeste delen av den såkalte NRF-styrken (NATO Response Force) på 40.000 mann. Sistnevnte vil typisk kunne deployere innen 14-30 dager.
Strømmen peker på fire store problemer med planene som forutsetter NATO-støtte:
- NATO-styrkene kan være opptatt andre steder, noe som er svært sannsynlig i en konflikt.
- Det kan bli umulig å sikre NATO-styrkene en rimelig trygg transport inn til Norge dersom Russland har etablert enten en nektelsesboble (for eksempel med luftvernmissiler og sjømålsmissiler), eller kontrollerer luftrommet.
- NATO-styrkene kan rett og slett være for små til å løse oppdraget.
- Dersom det norske forsvaret raskt slås ut og en angriper setter seg fast, kan en gjenerobringsaksjon bli svært vanskelig.
Les også: Tar 1-2 måneder før NATO kan hjelpe
Det andre punktet er kanskje spesielt viktig. Norges forsvarsstrategi hviler på ideen om at NATO kan støtte oss. Men russiske styrker har i øvelser trent på nettopp det som kan underminere dette: Raske fremrykkingsaksjoner, etterfulgt av utsetting av luftvern, sjømålsmissiler, og så videre. I klartekst: Dersom det plutselig en dag står en russisk styrke på f.eks. Andøya, kan det bli svært vanskelig å få den bort. Å i det hele tatt komme nær en slik styrke – som kan være tungt utstyrt med missiler, kan være problematisk.
En nylig artikkel publisert av tenketanken Jamestown Foundation påpeker dessuten at det er nettopp slik taktikk russerne øver på: Angrep etterfulgt av opprettelse av nektelsesbobler. Her omtales øvelsen Zapad 2017:
«Anti-access/area denial (A2/AD) methods were quickly put into place to construct a multilayer air-defense bubble, similar to the Russian A2/AD assets used in Syria. Russian air-defense systems were forward deployed from their bases in the Western MD, including S-300s, S-400s and Pantsir-S1s. The simulation that ensued targeted enemy cruise missiles, unmanned aerial vehicles (UAV) and aircraft (TASS, September 16).»
(Artikkelen fortsetter under bildet.)
AMERIKANSKE SOLDATER: U.S. Marine Corps på øvelse i Norge. Men forsker Tor Ivar Strømmen advarer mot at NATO-styrkene ikke nødvendigvis klarer å hjelpe Norge. De kan være opptatt andre steder, styrkene kan være for små, eller de kan hindres i å komme inn til Norge. Foto: PHILIP KARLSEN MC GOWAN/FORSVARET
I tillegg, påpeker Strømmen, kan vi aldri være helt sikre på hvor langt landene i NATO vil gå for å hjelpe Norge. Donald Trumps uttalelser om at han ikke nødvendigvis vil hjelpe allierte som blir angrepet, er en del av begrunnelsen. Splittelser i en «konsensusdrevet» allianse er også generelt farlige.
Les også: Trump-uttalelsene som skremmer NATO
«Det er grunn til å spørje seg om ulike europeiske statar, samt og spesielt USA, faktisk er viljug til å risikere storkrig med ei atommakt for å forsvare interessene til ein perifer småstat. Det er difor grunn til å frykte at vår avskrekkingsstrategi er røynleg utan innhald. Når det gjeld den andre luten i vår strategiske tilnærming, altså væpna forsvar i ein NATO kontekst, så er den heller ikkje utan vidare sannsynleg. Den føreset også NATO involvering og faktisk tilgang på ressursar. Det er difor i mitt syn like så sannsynleg at me må handtere ei kvar konflikt sjølvstendig og i relativt lang tid, som innanfor ei NATO ramme.»
Det er i denne konteksten at forsker Tor Ivar Strømmen dessuten er svært kritisk til en vestlig satsing på «ekstremt kostbare, små og dermed sårbare» militære styrker. Han levner dem små sjanser mot en stor og avansert aktør som Russland.
Les også: Kritiserer dårlig forsvarsplanlegging
Han trekker også inn vurderingene til Michael H. Clemmesen, en pensjonert dansk militærteoretiker og brigadegeneral. Han skrev i 2015 at de fleste europeiske land har store mangler i sine forsvar:
«Vesten si einsidige satsing på ekstremt kostesame, små og dimed sårbare, og overforvalta militærstyrker og kapasitetar, gjer at ein har evne til å føre nærmast risikofri krig i regionale småkonfliktar mot lågteknologiske opprørsrørsler og liknande aktørar. Diverre er slike styrker nærmast hjelpelause i ei konflikt med ein symmetrisk aktør som i tillegg sit på kjernevåpen.» (Strømmens parafrase av Clemmesen)
Diverre er slike styrker nærmast hjelpelause i ei konflikt med ein symmetrisk aktør som i tillegg sit på kjernevåpen.
«(…) dei fleste europeiske land sine forsvar i dag manglar kapasitet, erfaring og utdanning til å føre krig utover symbolske bidrag til amerikansk krigføring under fjerne himmelstrok. Europa si militærmakt er i dag prega av forvaltning og pseudo-akademisering, ikkje av førebuing til fullskala krigføring. Utfordringa vår, som tydeleg demonstrert gjennom Russland sine handlingar i 2014, er at internasjonale krigar mellom statar og stormakter, sjølv i Europa, ikkje er noko som høyre til fortida. I dag har ikkje NATO si luftmakt korkje tal eller sjølvforsvarsmidlar som gjer det mogleg å operere i områder dekka av russisk luftvern. Ei heller er basane dekka av eige luftvern og er dimed enkle mål for langtrekkande presisjonseld.»
Dersom Russland setter seg fast – for eksempel i Nord-Norge – vil de raskt kunne etablere en nektelsesboble som dekker store deler av Nord-Atlanteren. I tillegg har de da operasjonell frihet til å ramme mye av nordvest-Europa med missiler, for ikke å snakke om trafikken til sjøs. Flere militærteoretikere har pekt på nettopp et slikt scenario. Det vanskeliggjør i meget stor grad alliert hjelp til Norge.
Strømmens utspill om forfeilet norsk strategi får støtte fra forskerkollega Ståle Ulriksen. Også den markante svenske forsvarseksperten Tomas Ries mener Strømmen tar opp veldig viktige spørsmål.
Les også: – Ingen erkjennelse av realitetene
(Artikkelen fortsetter under bildet.)
ULA-KLASSEN: Tor Ivar Strømmen mener «skjulte kapasiteter» som korvettene, Kystjegerkommandoen og spesielt ubåtene er sterke forsvarsvåpen som fungerer bra langs kysten. Men fire ubåter – som Norge har bestilt – er veldig få, synes Sjøkrigsskolens forsker. På bildet: En av ubåtene i Ula-klassen. Foto: PETTER BRENNI GULBRANDSEN/FORSVARETS MEDIESENTER
Store svakheter
Strømmen bruker mye plass på å forklare hvorfor Norge er utsatt, og hvorfor det er en risiko for at vi ikke får hjelp i en krisesituasjon.
Dermed må Norge – om vi skal følge denne analysen – fort klare seg selv i uker eller måneder. Og verken det forsvaret vi har i dag eller det forsvaret vi får om noen år, når langtidsplanen er realisert, kan gjøre det, hevder forskeren. Han oppsummer problemene som følger:
- Altfor mye (jagerfly, fregatter, etc.) er nå klumpet sammen på nærmest ubeskyttede baser uten luftvern. Det er enkle mål for langtrekkende kryssermissiler. Selv med et kraftig styrket luftvern vil et forsvar fokusert på slike enheter alene være svært utsatt for et forhåndsangrep.
- Norske styrker kan bli eliminert, direkte eller indirekte, uten at vi rekker å gjøre noe.
- Norge undervurderer effekten av såkalt gråsonekrigføring, også kalt hybridkrig.
- Norge bør legge vekt på «skjulte kapasiteter» som ubåter, kystkorvetter, jegeravdelinger etc., fordi de kan operere innenfor en russisk nektelsessone med stor grad av immunitet og er vanskelig å forholde seg til. Men det gjøres i svært liten grad.
- Forskeren advarer mot at de fordeler den norske skjærgården/kysten gir oss også vil kunne virke til fordel for en motstander dersom de opererer i vår skjærgård, gitt vår manglende evne til å nekte dem adgang.
- Tanker om varslingstid er gått ut på dato. Norge vil i realiteten ha liten eller ingen tid til å forberede seg før et angrep, tror Strømmen.
- Langtidsplanen har gitt oss en forsvarsstruktur som bare er marginalt god nok til å forsvare Norge, og bare innenfor en spesifikk situasjon.
- Utholdenheten og dybden i Norges forsvar er dimensjonert etter en modell der det kommer rask NATO-støtte. Det innebærer en svært kortvarig stridsevne. Det er ikke nok. Forsvaret må ha selvstendig evne til strid over tid og innen alle domener og krigføringsområder, mener Strømmen.
(…) eit forsvar med mange, store og openlyse hol. Slike hol kan og vil alltid utnyttast av ein tenkande fiende
Gitt disse betydelige problemene, er Tor Ivar Strømmens konklusjon at Norge ikke har et troverdig forsvar. Det er store huller, og man har ikke tatt gode strategiske valg.
«Difor er ikkje LTP-forsvaret eit truverdig forsvar. Tvert imot, så skaper strukturvala eit forsvar med mange, store og openlyse hol. Slike hol kan og vil alltid utnyttast av ein tenkande fiende. (…) Føresetnadane som vår strategi kviler på har dels lågt sannsyn, dei er rett og slett ikkje truverdige.»
***
Tips oss: Vet du noe om denne saken eller har du nyhetstips om andre saker du vil at vi skal skrive om? Ta kontakt med oss, enten på post@aldrimer.no eller via det krypterte kontaktskjemaet på våre nettsider. Dersom du ønsker å sikre deg komplett anonymitet – last ned TOR browser og gå inn på vår tipsplattform www.securileaks.org mens du er inne i TOR-browseren.
Share On
