
ANALYSE: De liberale samfunnsverdiene som tidligere har ligget til grunn for den kollektive sikkerhetsgarantien innad i NATO er tørket bort i en stadig mer hatsk atmosfære. Foran oss ligger en langt mørkere – og usikker – framtid. Det avgjørende spørsmålet nå er om – og eventuelt hvordan – norske politikere forholder seg til den nye verdensordenen.
I HELSINKI: KJETIL STORMARK / ansvarlig redaktør / kjetil@aldrimer.no
Toppmøtet i Helsinki mandag har sendt sjokkbølger inn i amerikansk og internasjonal politikk, fordi USAs president Donald Trump viste at hans lojalitet til Russland og Vladmir Putin tilsynelatende er sterkere enn hans lojalitet til sitt eget land og amerikansk forvaltning. Stadig flere spør om hvorfor Trump er knallhard mot sine allierte i NATO, mens han er fløtemyk i møtet med Putin og ikke greier å få seg til å kritisere Russland for noe. Det diskuteres nå helt åpent i amerikanske medier om Russland sitter på kompromitterende materiale om Donald Trump.
(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Det er fristende å forsøke å le bort hele situasjonen, fordi den fremstår som burlesk og absurd, hvis det ikke var for de sikkerhetspolitiske implikasjonene. Det er dypt sjokkerende at Trump ikke vil støtte sine egne etterretnings- og sikkerhetstjenester, som i fellesskap har slått fast at Russland har påvirket det amerikanske presidentvalget i 2016 og fortsetter å blande seg inn i amerikansk politikk. Det var i tillegg direkte oppsiktsvekkende at da Trump fikk spørsmål om USAs holdning til Ukraina og Krim, så var det Putin som besvarte spørsmålet.
I land etter land er liberale samfunnsverdier kommet under stadig sterkere press. Det har gått en populistisk bølge gjennom både USA, Europa og andre deler av verden.
Europa kan ikke lenger stole på Det hvite hus, tvitret Tysklands utenriksdepartement denne uken, på vegne av landets utenriksminister. Donald Trump har skapt tvil om hans vilje til å stå side om side med USAs nærmeste allierte så mange ganger at toppmøtet i Helsinki denne uken kun er en del av et større bilde. Trump har slått fast at det ikke er noen automatikk i at USA vil hjelpe NATO-land som blir angrepet, jfr artikkel 5 i Atlanterhavspakten. Han har også uttalt at han betrakter EU som en fiende. Han har startet en handelskrig med EU og Kina, og fortsetter med å destabilisere både verdensøkonomien og den generelle sikkerhetssituasjonen. Dette gir stort handlingsrom for en ekspansivt president i øst, Vladimir Putin, som søker å gjenetablere Russlands storhet fra Sovjetunionens dager.
(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Men Trump er bare en del av problemet. I land etter land er liberale samfunnsverdier kommet under stadig sterkere press. Det har gått en populistisk bølge gjennom både USA, Europa og andre deler av verden. Det er pussig, men like fullt dette som er den dominerende tendensen i en tid der informasjon er mer tilgjengelig enn noensinne for stadig flere. Men den teknologiske revolusjonen har også gjort det enklere å drive meningskontroll og overvåking. Demokratiske samfunnsinstitusjoner er utsatt for sterkt press fra mer autoritære krefter. Ikke bare fra makthavere, men også fra «folket» og ytterliggående pressgrupper. Frie medier blir beskyldt for å drive med «fake news», noe som selvsagt er en fristende hersketeknikk for Donald Trump og andre politikere som utsettes for et kritisk søkelys.
Det er nettopp de liberale samfunnsverdiene som Russland utnytter, så som ytringsfrihet og pressefrihet, for å angripe de samme samfunnsverdiene.
Det er urovekkende er at en så betydelig andel av befolkningen lar seg forføre, selv i nordiske land, og hopper på den populistiske bølgen. Motreaksjonen og antipatien mot «det bestående» har selvsagt sine sosiologiske og samfunnsøkonomiske forklaringer, i USA ved at «middelklassen» har mistet innflytelse og velstand gjennom flere tiår og en stadig sterkere skjevdeling av inntekt og formue i befolkningen. Men det er oppsiktsvekkende at det er så mange som deltar i den populistiske bølgen og ytrer seg, uten tilsynelatende å reflektere over at de samtidig kjemper fram mer autoritære regimer. På samme måte er det oppsiktsvekkende at «opprørsgeneralen» for en fattig hvit middelklasse i USA er en eiendomsmogul, TV-kjendis og miliardær.
Det er nettopp de liberale samfunnsverdiene som Russland utnytter, så som ytringsfrihet og pressefrihet, for å angripe de samme samfunnsverdiene. Pågående og aggressive kampanjer i blant annet sosiale medier med nettroll, hackere og etterretningsoffiserer søker å skape sosial uro, splittelse og strid i vestlige demokratier. For Vladimir Putin er dette et nullsumspill. Hans og Russlands makt kan ikke økes, med mindre Europa og USAs makt reduseres.
(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Gitt hva som står på spill, var ikke demonstrasjonene i hverken London eller Helsinki så store man kanskje kunne forvente. I Helsinki var det 13 demonstrasjoner i anledning toppmøtet mellom Donald Trump og Vladimir Putin. Tusenvis trakk til gatene, for eksempel i «#Helsinki calling for human rights»-demonstrasjonen søndag ettermiddag. Men de fleste satt hjemme eller trakk på skuldrene. Likegyldigheten er foreløpig den dominerende tendensen hos befolkningen i de vestlige land. Men den dagen det går opp for folk flest at sikkerheten deres er borte og de liberale samfunnsverdiene er sterkt redusert, vil det trolig være for sent. Det er derfor politikernes fordømte plikt å kjempe i skyttergravene for å beskytte dette liberale verdigrunnlaget. Men hva gjør vi når stadig flere av politikerne ikke lenger ser seg tjent med å kjempe for disse verdiene?
Toppmøtet i Helsinki demonstrerte hvordan vi ikke lenger lever i et vestlig fellesskap som er limt sammen av felles liberale verdier, garantert av USA, skriver tidligere UD-statssekretær Torgeir Larsen, som også er tidligere rådgiver for NATO-generalsekretær Jens Stoltenberg. I en statusoppdatering på Facebook tirsdag denne uken, slo Larsen fast at individuelle rettigheter, demokrati og felles liberale verdier ikke ble nevnt med ett ord på toppmøtet, hverken av Trump eller Putin. «Felles vestlig sikkerhet uten felles verdifundament vil reduseres til et rent bytteforhold. I reneste form et nytt slags vasallstat og leiehærvesen? De store gir beskyttelse til de små, mot vederlag», skriver Larsen og stiller det nærliggende spørsmålet om hva slags konsekvenser dette kan få for vår hjemlige sikkerhet, kanskje fortere enn vi aner. «Noen som tror Trump vil forsvare norsk suverenitet over Svalbard fordi Norge er et demokrati? Hvordan andre land styrer seg selv har Trump gjentatte ganger sagt ikke bryr han, og Trump er ikke alene om det. Hverken i USA eller i verden», fastslår Larsen. Og legger til: «Hva betyr det for et lite demokrati som vårt? For det første, Trump er president. Noen ser ut til å late som at det han sier ikke betyr noe. Det betyr noe. For det andre, dette er alvor. Vi, som andre små demokratier, må forberede oss på å klare oss mer sjøl. I forsvar av våre verdier og av vår suverenitet.»
(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Dette er advarende ord norske politikere bør lytte til, fordi det kommer fra en person som kan mye om sikkerhetspolitikk og i tillegg har sittet tett på de interne prosessene i NATO inntil ganske nylig. Den nye tid er her allerede. Norske politikere har fryktelig dårlig tid dersom de faktisk ønsker å sikre Norge en forsvarlig forsvarsevne og en ny sikkerhetspolitisk kurs. Norsk sikkerhetspolitikk har beveget seg i feil retning under statsminister Erna Solberg, der viktige investeringer i eksempelvis nye stridsvogner blir trenert og Hæren er så liten at den knapt kan forsvare en bydel i Oslo. Norges evne til maritim overvåking i nordområdene er sterkt redusert. Marinen har ikke noen antiubåtkapasitet å snakke om, og antall operative fartøyer er skandaløst lavt. Heimevernet er altfor lite. Og fram til de nye F-35-kampflyene er operative i 2025, har vi et kampflyvåpen som for alle henseender ligger på sotteseng, med svært få operative og tilgjengelige F-16-fly. For ikke å nevne helikoptertilgangen på militær side, der tilgangen til Bell-412-helikoptre og historien om NH-90-anskaffelsen neppe bidrar til god nattesøvn for forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen.
Vi kan ikke basere landets forsvar og sikkerhet på ønsketenkning og håp om at fornuften vil seire i en krisesituasjon og at vi får den hjelpen vi ønsker oss og trenger.
Det er helt feil resept at regjeringen i denne situasjonen i stadig sterkere grad baserer seg på stadig større amerikanske styrkeelementer som en viktig og nesten avgjørende forutsetning for Norges forsvar og sikkerhet. Det må sikres tette relasjoner og sterk samøving. Og de styrkebidragene som er i Norge allerede må forbli her. Men det er helt avgjørende viktig at Norge etablerer en selvstendig nasjonal evne til å forsvare landet. Vi må klare til å kjempe i kveld, for å sitere hærsjef Odin Johannessen. Det holder ikke å outsource forsvarsevnen til USA. Spesielt ikke nå, der vi ikke lenger kan være trygg på hvor den amerikanske commander-in-chief har sin lojalitet. Vi kan ikke basere landets forsvar og sikkerhet på ønsketenkning og håp om at fornuften vil seire i en krisesituasjon og at vi får den hjelpen vi ønsker oss og trenger. Vi kan ikke lenger fullt ut stole på USA.
Det er på tide at vi nå tar en lang og ubehagelig titt i speilet og spør oss selv om hvor vi går herfra. Til de som mener at vi bør se an situasjonen og at det sikkert blir bedre når Trump går av som president om litt over to år (gitt at han ikke får gjenvalg, noe han fort kan få), har jeg følgende å si: 1. Vil dere virkelig ta sjansen på det? 2. Sikkerhetssituasjonen er allerede ugjendrivelig endret for Norge og mangre andre lands del. Den tilliten som Trump har revet ned, vil ta lang tid å reetablere. Norge har ingen tid å miste.
***
Tips oss: Vet du noe om denne saken eller har du nyhetstips om andre saker du vil at vi skal skrive om? Ta kontakt med oss, enten på post@aldrimer.no eller via det krypterte kontaktskjemaet på våre nettsider. Dersom du ønsker å sikre deg komplett anonymitet – last ned TOR browser og gå inn på vår tipsplattform www.securileaks.org mens du er inne i TOR-browseren.
Støtt oss: Vi blir veldig glade dersom du ønsker å støtte vår kritiske og uavhengige journalistikk økonomisk. Mer informasjon her.
Kjetil Stormark
Kjetil Stormark er en journalist, forfatter og redaktør med mer enn 30 års journalistisk fartstid. Hans spesialområder er forsvars- og sikkerhetspolitikk, Forsvaret, politiet, terrorangrepene 22. juli 2011 spesielt og terrorisme generelt, etterretning, ekstremisme og historiske forhold fra den kalde krigen. Han har gjennomført mange dokumentarprosjekter, både som bøker og filmer. Stormark blir mye brukt som kommentator på stoffområder han dekker. Stormark er tidligere PR-rådgiver i byrået JKL Oslo. Stormark var presseråd for den norske FN-delegasjonen i New York da Norge var medlem av Sikkerhetsrådet i 2001-2002.


19 comments
Rune Lye
17/07/2018 at 22:57
Det snakkes om liberale verdier i dette innlegget, det forundrer meg at vi her i vesten ikke forstår att disse «liberale verdiene » les homo ekteskap og lignende , fremstår som totalt absurd i resten av verden , og hva er frihet ? Om du i vesten våger å kritisere homo galskapen og leflingen med islam , ja om du våger å påstå at, Norges kristen kultur er bære bjelken Norge trenger, men som Norge forkaster , ja da risikere du forfølgelse av så mang en art og du er fritt vilt.
Så klager vi på Putin og Trump, men kanskje bør vi sope for egen dør !
En ting er jeg enig med aldrimer.no sin analyse og det er att vi er inne i en sikkerhets politisk farlig situasjon, men der ifra mener jeg at aldrimer.no sur det helle på hodet , ved å ikke se den liberale verdens ordens egen frekke og hovmodige fremgangs måtte , folk er fedup med det, minner om bla franske revolusjon og oktober revolusjonen m.m
. Det er ikke noe nytt under solen, 3 verdenskrig er like rundt hjørnet.
Svein
18/07/2018 at 07:44
En meget bra kommentar. Sier alt om situasjonen i vesten. Sier du deg uenig i den aksepterte orden så skal du ties i hel uansett kostnad. Vesten er selv skyld i fremveksten av liberale verdier og samfunnet eri ferdmed å rotne på rot.
Anders
18/07/2018 at 20:49
Vær så snille da mine herrer! Ikke bland LGBT og forsvarsorganisasjonen NATO!
Bernt Sønsterød
18/07/2018 at 11:05
Innledningsvis vil jeg takke aldrimer.no for gode analyser og et journalistisk arbeid som den øvrige norske presse forsømmer, nemlig fokus på norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Norsk presse er flinke til å fremheve innsatsen fra spesialstyrkene og norsk deltagelse i internasjonale operasjoner, og folk flest oppfatter nok derfor at at dette er en suksess som gjenspeiler norsk forsvarsevne generelt. Aldrimer.no dokumenterer at dette ikke er tilfelle, og antagelig er norsk forsvarsevne i dag på et historisk lavmål, sett i forhold til de styrker og våpen vi må kunne forsvare oss mot. Hva som er årsaken til at vi har satt oss i en slik situasjon vil kreve egne (og ærlige) analyser, og ikke minst en selvransakelse hos ansvarlige politikere.
Manglende prioriteringer og sikkerhetspolitisk forståelse har satt oss i en slik situasjon at vi mer enn noen gang er avhengig av hjelp utenfra, og i en krisesituasjon er det ingen annen reell førstehjelper enn USA. Det er derfor forunderlig å registrere hvordan den hjemlige ekspertise, godt hjulpet av media, kritiserer og desavuerer vår fremste sikkerhetspolitiske garantist.
En av disse ekspertene uttalte forleden at Nato var i ferd med å rakne fordi USA stilte krav om at medlemmene måtte betale en større andel. Hva med å snu uttalelsen på hodet og si at Nato er i ferd med å rakne fordi medlemmene ikke ønsker å betale en større (og avtalt) andel?
I det sivile liv er det noe som heter å være djevelens advokat. Kort sagt innebærer dette å stille kritiske spørsmål til egen oppfatning, gjerne med utgangspunkt i en motparts argumentasjon. Kan motparten ha et poeng? Er våre påstander og synspunkter uangripelige og holdbare? Er det en god grunn til at vi bør endre oppfatning? Med unntak av representanten for Norges Offiserforbund, har jeg ennå tilgode å se en offisiell representant, ekspert eller kommentator vise forståelse for amerikansk retorikk eller holdning i forhold til Europas sikkerhet. Man forholder seg til artikkel 5 som en livline uten å stille spørsmål i en større sammenheng.
Det er i denne forbindelse jeg synes overskriften på denne artikkelen er noe kortsiktig og for mye preget av gruppetenkingen om USA’s president som en sikkerhetspolitisk risiko og usikkerhetsfaktor. Overskriften burde heller være «Sikkerhetsgarantien settes på prøve».
Et mantra i norsk politikk har vært «dialog». Når USA’s president nå innleder dialog, enten det er med Nord-Korea eller Russland, er det plutselig fare på ferde og kun negative kommentarer å spore. Nå er det helt åpenbart at en del av uttalelsene fra møtet i Helsinki var uheldige, men det er fortjenestfullt rettet opp. På den annen side bør vi kanskje benytte anledningen til å være solidariske med USA’s president, slik vi mener han skal være solidarisk med oss. Russland representerer en reell trussel og en av de største sikkerhetspolitiske utfordringer vi står overfor. Uten å bli naiv, må det være mulig å benytte slike anledninger til å skape bedre innsikt, forståelse og oversikt over forhold som har den største betydning for vår sikkerhet.
Avslutningsvis kan det være nyttig å kommentere USA’s økonomi. Da President Obama tiltrådte i 2008 var USA’s gjeld på 10.000 milliarder dollar. I 2018 er gjelden på mer enn 20.000 milliarder dollar, og økende. Kina eier mer enn 25% av denne gjelden. Størrelsen og strukturen på USA’s gjeld representerer også er sikkerhetsmessig problem, men nevnes sjelden eller aldri i diskusjonen om forsvar og sikkerhet. Det er helt åpenbart at USA må gjøre noe for å snu denne trenden, men så langt er det ikke mange som har vist forståelse for det. For å sikre oss at sikkerhetsgarantien ikke forsvinner, er det derfor på tide å signalisere forståelse for behovet om en endring av kursen. I dagens klima tror jeg det ville et signal av største betydning i forhold til prioritet og sikkerhet.
Jarl O. Ramsvik
24/07/2018 at 06:37
Ett bra innlegg.
Men jeg mener du tar feil ved ikke å ta innover deg alvoret i situasjonen. Hvis sikkerhetsgarantien hviler på tre elementer – det normative grunnlaget, de realpolitiske forutsetningene og kjernevåpenes avskrekkende rolle, viser Trump at han ikke skjønner de to første ved sine uttalelser. Spørsmålet er hva som hender med den siste og avgjørende, hvis de to første faller og blir virkningsløse. Riktignok har han vært generøs mede «fire og fury» retorikk, men det må heller tas med en skrekk og advarsel i denne sammengheng. Avskrekking skal være stabiliserende. langsiktig og gjennomtenkt, ikke impulsiv, retorisk voldsom og uansvarlig. Det virker i såfall som en invitt til å søke andre atommakter som garantister, som f.eks Storbrittania i Norges tilfelle.
Det grunnleggende problemet er derfor ikke 2% målet, men at hele regjeringsapparatet virker dysfunksjonelt og limt til rollen å serve Trumps ego. Det er særlig alvorlig på det sikkerhetspolitiske området der sammenheng, strategier og konsekvenser ser ut til å pulveriseres til fordel for innfallspolitikk og twitters begrensete rom for diplomatiske nyanser. I virkligheten er dette så nære man kommer en styringskrise som det går an å komme. Den transatlantiske tilliten er simpelten borte, noe som direkte undergraver USA,s rolle som både garantist og supermakt. Derfor vil nok ett økende antall NATO land se seg om etter andre løsninger, der Norge ikke vil være noe unntak. Jfr Ap,s utspill forleden.
Bernt Sønsterød
25/07/2018 at 14:39
Takk for respons til mitt innlegg. Som tilsvar vil jeg hevde at jeg i høyeste grad ser alvoret i situasjonen, men med et annet utgangspunkt enn hva du gjør. Innledningsvis vil jeg påstå at sikkerhetsgarantien hviler på flere enn de 3 elementene du nevner, avhengig av hvor vidt begrepet realpolitikk defineres, men disse kan gjerne tas som utgangspunkt for en videre tankerekke. I denne sammenheng er det relevant å spørre hvem som definerer det normative grunnlaget – og kan ikke spørsmålet like gjerne stilles motsatt? Er dette grunnlaget statisk, eller beveges det i den ene eller den andre retning? I så fall er dette et dårlig argument i forhold til å hevde at dette elementet faller om det kan defineres forskjellig, avhengig av ståsted og variasjoner i nasjonal utvikling.
Når det gjelder kjernevåpnenes avskrekkende rolle, tror jeg den fortsatt er intakt, sett i forhold til en stor konflikt mellom supermaktene. Spørsmålet er heller om denne balansen kan påvirkes gjennom generell spredning, samt røverstater og terroristers tilgang til kjernevåpen eller kjernefysisk materiale. Her mener jeg at Trump viser en langt større forståelse for slike problemstillinger enn vi har sett på lang tid, og har gjort reelle tiltak for å fremme balanse og kontroll i forhold denne utviklingen.
I forhold til lokale og regionale konflikter, synes det imidlertid som om kjernevåpen ikke har den samme avskrekkende rolle. Konflikten i Ukraina er et bevis på dette. Likeledes har dette nettstedet presentert scenarier om raske angrep og opprettelse av såkalte nektelsesbobler som reelle muligheter. Grensen går ved den pris man er villig til å betale for at verden ikke skal havne i et ragnarokk. Begge parter vet at den kan være høy, derfor er realpolitikk nøkkelen til stabilitet.
Det er i forhold til realpolitikken jeg ser de største utfordringer og det virkelige alvoret. Situasjonen i verden har endret seg raskt – som den historisk ofte viser seg å gjøre. Under regjeringstiden til USA’s forrige president skjedde det meste under konsensus, joviale samtaler og tradisjonelt diplomati. Hvilken sikkerhetsgaranti gav dette? Vel, han regisserte krigen i Libya, hvor Nato (antagelig intetanende) hjalp islamister til makten, destabiliserte regionen og åpnet for en formidabel flyktning- og immigrantstrøm til Europa. Han trakk en rød linje i Syria, som han ikke forholdt seg til, og åpnet gjennom dette for russisk dominans i regionen og økt russisk selvtillit. Han neglisjerte Nord Koreas atomvåpenprogram og utvikling av ballistiske raketter med overbærende kommentarer, og han inngikk den omdiskuterte atomavtalen med Iran med påfølgende kontanttilførsel. Han avfeide IS med å si at du lager ikke et A-lag av et B-lag ved å dele ut nye trøyer. I tillegg til dette påførte han USA en gigantisk gjeld, som medførte at landets kredittverdighet ble nedgradert. Om ikke denne utviklingen snus, kan den sammen med andre innenrikspolitiske forhold medføre ustabilitet og uro. Sist, men ikke minst, har Nato og særlig EU’s ekspansjon mot øst bidradd til å destabilisere situasjonen i Europa. Gjennom tilnærmingen i Ukraina har man med viten og vilje satt Russland under press i deres eget bakland. Selv for en amatør var det åpenbart at Russland ikke ville gi fra seg kontrollen over sin eneste isfrie havn, i tillegg til at Krim i mer enn 200 år hadde ligget under Russisk styre, samt at russere (etter tidligere fordrivelse av andre folkegrupper) nå utgjorde ca 60% av befolkningen. Det er press av denne type som kan få de alvorligste konsekvenser for Norge, hvor Russland presses til å utføre mottiltak for å sikre sine strategiske posisjoner. De vil ikke tillate å bli stengt inne, eller å miste det rom de må ha for å forsvare sine kjerneområder. Norske politikere har tilsynelatende totalt neglisjert slike muligheter og satset alt på «peace for our time». De har satt seg historisk laglig til for hogg.
Churchill uttalte en gang at det er ingen ting russere beundrer mer enn styrke, og ingenting de har mindre respekt for enn svakhet, særlig militær svakhet. Det er på dette nivået Trump møter Putin og andre totalitære ledere. Ja, han er «fire & fury», men de vet at han også er i stand til å sette makt bak ordene. Nå kan nok mye sies om hva og hvordan ting ellers blir sagt, men det er godt dokumentert at mye vrenges og vris – særlig før det presenteres i norsk media. Det viktige er uansett at vi alle – også Trump – dømmes etter resultater og ikke etter stil. Om du ser på amerikansk politikk de siste 2 årene, vil du se at styringskrisen for en stor grad er medieskapt. I USA råder optimisme og fremgang, og etter en overveldende valgseier er Trump mer populær enn noen gang, selv om motkreftene er store. USA er blitt en nettoeksportør av energi og har for 2. år på rad har redusert sine klimagassutslipp betydelig mer enn noe annet land i verden. Arbeidsledigheten er på sitt laveste på 20 år og historisk lav for afroamerikanere og hispanics, så noe må de gjøre riktig.
Til slutt vil jeg påpeke noe jeg oppfatter som en selvmotsigelse i din kommentar. Du skriver at avskrekking skal være stabiliserende, langsiktig og gjennomtenkt. Likevel vises det forståelse for at flere land tar til orde for å forlate den transatlantiske forbindelse, som har sikret fred i 70 år, til fordel for en form for europeisk sammenslutning. Denne fullstendige omlegging av europeisk (og norsk) sikkerhetspolitikk skal altså skje fordi man synes USA’s president etter halvgått periode driver innfallspolitikk og kommer med uklare og udiplomatiske synsinger på Twitter. Det kan neppe være hverken langsiktig eller gjennomtenkt. Europas evne til å skjøtte eget bo har ikke mange gode resultater å vise til, og jeg ser med skrekk på slike alternativer. Tysklands tilnærming til Russland gjennom energipolitikken er en av kimene til konflikt som allerede har begynt å spire.
Jarl O. Ramsvik
31/07/2018 at 13:01
Beklager sent svar.
Jo, selvfølgelig er det både statiske og dynamiske elementer i grunnlaget som alliansen hviler på. Derfor blir det viktige å kartlegge hvordan kjerneverdier- eller antagelsen om de, blir utfordret med påfølgende konsekvenser.
I forhold til Trump viker det som vi må legge inn ekstra marginer når vi når yttergrensen. Som når han uttaler seg på en måte som både er inkonsekvent, upassende og direkte skadelig. Man må huske på at disse toppmøtene ikke bare er beslutningsmekanismer men også signalforsterkere. Jo større uenigheten er innad, jo mer viktig blir retorikken utad. Hensikten er selvfølgelig ikke å skjule uenighet for enhver pris, men å vanskeliggjøre forsøk på å finne ut hvor grensen går i konkrete spørsmål. Derfor er slike møter ikke bare standardiserte og forutsigbare, men også en del av førstelinjeforsvaret der etterretningsorganisasjoner jobber iherdig for å kartlegge terrenget.
Trump har hverken skjønt spillet eller konteksten, noe han viser men sine splittende uttalleser. Heller ikke at han er politiker og leder av alliansen. Han virker derfor å stå på utsiden av seg selv som maktutøver, etter å ha fraskrevet seg ansvaret på forhånd. Han går til og med så langt som å sette spørsmål ved artikkel 5 for åpen mikrofon, der han burde holdt seg til hevdvunnen retorikk. Det greit at han følger en ny og personlig stil, men den kan ikke brukes etter forgodtbefinnende.
Ett annet eksempel er å gå høyt ut med kjernefysiske trusler. Hva skjer hvis motstanderen ikke gir etter? Å trekke trusselen når den først er fremsatt vil store konsekvenser ikke minst prestigemessig og psykologisk. Er det da den skal iverksettes…
Den verbale opptrappingsstigen er også forbundet med mekanismer for reelle skritt mot atomkrig. Ord må derfor følges av handling. Faren er at man vikler seg inn i ett spill der både innsatsen og dynamikken er ukjent. Ikke minst gir slik oppførsel signaler til andre ledere som sitter på ustabile kjernefysiske balanser, som den mellom India og Pakistan. Trump ser dessverre ut til å ha utviklet trusler som en merkevare, godt hjulpet av egoet og den oppfatning av at han beveger motpartens posisjon i sin retning. Noe som langt fra er sikkert.
Trusler virker dessuten best gjennom lukkete kanaler, eller som kunnskap som tilflyter motstanderen under hånden. Trusler er nærmest en kunstform, ikke noe for politiske bajaser.
Kjernevåpnens avskrekkende rolle er nok fortsatt inntakt. Både konsekvensene og fraværet av reelle situasjoner tilsier det. Men avskrekking har jo heller ikke fullt ut blitt utprøvd som konsept- Foreløpig kan vi bare konkludere med at retorikken – som ligger som en polstring rundt, er skadet. For ”Speak softly but carry a big stick” utgjør på mange måter essensen i vestlig atompolitikk. Trump derimot virker mer opptatt av en NUTS strategi – gjennom å utnytte kjernevåpnene retorisk på en aggressiv måte.
Du har rett i at a – våpen har mindre avskrekkende funksjon overfor diffuse og fjerne konfliktsituasjoner. Mange regionale konflikter, som de overfor ”det nære utland” er nærmest risikofri sone for russerne. Men størrelse, geografi og strategisk posisjon avgjør. Sagt på en annen måte vil Washington ofre New York for Tbilisi? Det var spørsmålet De Gaulle stilte seg – hvis man bytter Tbilisi med Paris. Ukraina bør derfor gjennomgå den samme problemstillingen i dag, uten å ha mulighet til å kunne ta de samme skritt- anskaffelse av en egne a- våpen. I så fall må internasjonale avtaler brytes. Men kjernevåpenpolitikken har en innebygget flertydighet rundt dette med bruk – i hvilke situasjoner, når og mot hvem. Forhåpentligvis er det tilstrekkelig til å bremse en åpen russisk invasjon av landet. Sånn sett kan vi snakke om utvidet avskrekking.
Du anlegger en ensidig geopolitisk forståelse rundt Ukraina og Krimkrisen. En alternativ forklaring er redsel for at en truende demokratisk smitte skulle velte Putins regime nedenifra. Noe som er alle totalitære lederes mareritt, innbilt eller reelt.
Det er også og snue det på hodet at EU, s og Nato, s ekspansjon var en trussel mot Russland. Men psykologi, historie og interessepolitikk skiller her lag. Geopolitikk vinner frem. Men det er all grunn til å tro at også russerne var interessert i den pasifiseringen av Øst- Europa som EU og NATO sto for – og som de selv mislykkes med. Når de selv hadde mistet evnen, hvem kunne ha vært bedre til å gjøre jobben? Den realpolitiske trusselen, sett med russiske øyne oppsto jo først som reaksjon på russernes oppførsel. Scenarioet russeren opprinnelig sto overfor besto jo av ett stadig svakere ”out of area” NATO, med ett USA på vei ut av Europa, og ett Tyskland som søkte Russland som en strategisk partner. Historisk kunne knapt Russland hatt et bedre realpolitisk utgangspunkt, men de valgte å skusle det bort i en grov feiltolkning, basert på en pervertert form for nasjonalisme.
Påstanden om at Trump møter Putin med styrke er du alene om. De fleste vil vel si at det strategiske spillet er snudd 180 grader og at Russland i dag sitter med de beste kortene. Så vidt jeg har sett har Trump aldri bevist at det han påstår, er noe annet enn ord- Uforståelige tilbaketog og en absurd evne til skifte standpunkt er ikke byggesteier for styrke. Det vitner om at man ikke har en sammenhengende politisk strategi. Taktikk uten disse elementene er som regel en oppskrift på nederlag.
Det er rett og slett ikke mulig å bedømme Trump på resultater alene. Til det er retorikken, og oppførselen for dominerende og betydningsfull. I tillegg kommer ett lysende politisk og administrativt amatørskap bygget på en mur av dyp kunnskapsløshet.
Påstander om at media vrenger og vrir er lett absurde. Alt han sier finnes på Youtube og Twitter. Riktignok finnes det rom for tolkning og mange nyhetsshow i USA har kommentatorer som mer opptrer som komikere, der vi har overforsiktige Uriks. Media generelt er også historiefortellere der vinkling er essensielt, sånn skiller de seg fra vitenskap. Men justerer du for dette sitter du allikevel igjen med noe som mer ligner ett Tsjernobyl i utførelse.
Nei, det er ikke noen selvmotsigelse i det jeg skriver om avskrekking. Britens og spesielt opprettelsen av den franske atomstyrken på 60 tallet skjedde som resultat av endrete strategiske forhold, der den amerikanske atomgarantien ble satt på prøve. Det dreide seg derfor om å fylle igjen noen hull for å gjøre avskrekkingen mer troverdig, noe som også økte stabiliteten. Mye av den samme situasjonen har vi i dag.
Jeg har heller ikke tatt til ord for en EU styrke, men hvis både Storbritannia og Frankrike vil påta seg en større rolle vil det være positivt. Det kan enten skje ved mer samordning, men også ved å utstede garantier og deklarasjoner eller ved å gjøre endringer i ulike forsterkningsstrategier. Avskrekking uten å risikere egne styrker er som regel verdiløs. Norge kan nok ikke gjøre stort her, men vil mest sannsynlig spille rollen som den som tilpasser seg. Uansett vil det dreie seg om mindre skritt basert på ett utvalg av alliansepartnere. En tenkt mulighet her kan være en delvis tilbakegang til situasjonen etter 2. verdenskrig da britene var Norges viktigste garantimakt, Men ikke en total omlegging som du impliserer.
Summa summarum, der du ser en rasjonell fornyer som får jobben gjort, er mitt utgangspunkt en farlig kaospilot som systematisk går løs på USA, s styrke – det institusjonaliserte internasjonale samarbeidet. Vi har en president som etter ett år ved makten faller enda dypere i sin irrasjonelle adferd og som knapt nok er kapabel til å avgi ett sammenhengende svar på noe som helst. Andre presidenter hadde ved dette tidspunkt grepet makten, opparbeidet seg detaljkunnskap, gjort administrasjonen til sin egen og etablert et samarbeid med Kongressen. Trump derimot vakler seg frem fra sak til sak, med økt mistillit også fra sine egne.
Personlig utilstrekkelighet overfor egne rådgivere kompenseres med en autoritær stil utad, konflikter løses med sparken og ved manglende politisk konsistens tar Trump saken ut av byråkratiet og gjør maktutøvelsen personlig. Under andre regimeforutsetninger hadde dette endt med i autoritært politisk system, da Trump trolig har alle karaktertrekk for å bli en amerikansk Putin eller Erdogan. For det blir verre, presidentstillingen har utløst en dynamikk i ett ødelagt sinn få forsto i utgangspunktet.
Bernt Sønsterød
03/08/2018 at 02:27
Gode svar kan ta litt tid.
La meg starte med din avslutning. Jeg deler dessverre din frykt for at ting blir verre, men av andre årsaker enn du anfører. Det viktigste i denne forbindelse er ikke hvem som har rett, men at vi kan debattere spørsmålet i åpenhet, gjenkjenne faren og stå sammen om det gjelder.
Som en ordinær, men samfunnsinteressert borger må jeg erkjenne min begrensning i de spørsmålene vi i denne meningsutvekslingen kommer inn på. Dette er jo i utgangspunktet svært kompliserte og altomfattende forhold, men jeg mener det uansett er viktig å søke kunnskap og ikke minst forsøke å gjøre egne tanker og vurderinger ut fra den informasjonen som tilflyter.
Innledningsvis vil jeg tydeliggjøre min litt upresise kommentar om Nato og EU’s ekspansjon mot øst. At de tidligere Warzawapakt-landene, som naturlig har tilhørt en del av Europa ble innlemmet i Nato, ser jeg på som helt naturlig og er enig i din kommentar om at dette bidro til en utfyllende stabilitet i regionen, hvor skillelinjer akseptert av både øst og vest falt på plass. Om man ser det i et historisk perspektiv, mener jeg likevel at det var en uklok strategi å starte presset mot Ukraina, noe særlig EU hadde ansvaret for. Slik jeg oppfattet saken den gang, var EU en langt mer aktiv påvirker enn krefter i Nato, skjønt sannheten rundt dette vet antagelig de færreste. Det synes derimot åpenbart at Russlands selvtillit ble styrket av USA’s manglende oppfølging av sin røde linje i Syria, jfr. din kommentar om å sette makt bak truslene.
Etter min oppfatning fremstår EU etter hvert som langt mer uansvarlig enn Nato, først og fremst gjennom sin markedsorienterte tilnærming. Slike fremstøt, preget av nasjonale hensyn, bekrefter Europas manglende evne til langsiktig tenking, og behovet for en nordatlantisk organisasjon som ivaretar det overordnede sikkerhetspolitiske perspektivet blir desto viktigere.
Når det gjelder den russiske innblandingen i Ukraina tror jeg de geopolitiske forholdene har langt større betydning enn trusselen om demokratisk smitte. Russerne er generelt ekstremt nasjonalistiske. De minste antydninger til opposisjon slås hardt ned, journalister skytes og potensielle kandidater beskyldes for skattesnusk og får 30 år i fengsel. Jeg tror ikke demokrati i vår forstand noen gang vil få levelige vilkår i Russland.
Dersom det oppstår en konvensjonell, væpnet konflikt med Russland, vil det raskt oppstå kaotiske forhold. Strømforsyning, kommunikasjon, elektronikk og annen infrastruktur på begge sider vil bli slått ut. Etter en innledende fase kokes avanserte systemer ned til tradisjonelle og kjente forhold, hvor mannskaper og terreng blir sentrale elementer. I slike situasjoner vil avstander, klima og forsyningslinjer (igjen) gi rom for omgruppering, reorganisering og handling. Mister Russland mye av dette handlingsrommet, kan de lettere presses til å ta i bruk kjernevåpen. Slik jeg ser det, må det være positivt for vår sikkerhet at Russland får beholde kontroll over sitt bakland – forutsatt at dette ikke nyttes aggressivt.
Min tiltro til at Europa kan håndtere Russland og langsiktige sikkerhetspolitiske hensyn er like liten som din tiltro til Trump. Europa på 60-tallet er totalt forskjellig fra det Europa vi ser i dag. Immigrasjon, flyktninger, økonomi, arbeidsledighet og polarisering gjør det stadig vanskeligere å samarbeide. Nasjonale hensyn prioriteres og politikerne synes å komme i utakt med befolkningen.
For bare å nevne noe, konstateres at Tysklands energisamarbeid med Russland er et kapittel for seg. Her er Russland frivillig gitt et våpen like godt som noe annet, og får betalt i tillegg. Frankrike har store innenrikspolitiske problemer, hvilket lett kan utløse gammelt nag og rivalisering til Tyskland. England står i fare for å miste Skottland, Tyrkia kriger i syd og øst, men har en skjør fred med sin Nato-partner Helles i vest. Tyrkia kjøper våpen fra Russland og har uklare tilknytninger til Iran. De gamle østblokklandene Polen, Tsjekkia, Slovakia og Ungarn i sterk opposisjon til EU’s flyktningpolitikk. Sosial uro, kriminalitet og velferd under press preger mange av landene. Bevilgninger til forsvar og sikkerhet nedprioriteres av de fleste. Hvordan kan noen tenke seg at en slik heksegryte av land og politikere kan samordne seg og utgjøre en USA-uavhengig motvekt til et totalitært Russland?
Hvor mye vil garantier og deklarasjoner fra disse landene bety overfor Russland? Jeg synes jeg allerede ser Putins lure smil, samtidig som han iverksetter nok en hacke- eller påvirkningskampanje som velmenende og pasifistiske europeere sluker rått. Splitt og hersk. Her tjener analysen på aldrimer.no sin hensikt ved å påpeke hvor lett bytte vi blir for påvirkning i våre åpne samfunn.
Så var det Trump da, som får litt av en bredside i din kommentar. Jeg har hatt gleden av lange og gode samtaler med amerikanere, som representerer forskjellige, men kloke syn på mye og mangt. Det som tidlig slo meg, var hvor lett det var å bedømme situasjonen ut fra eget ståsted, hvor man tar det som en selvfølge at det jeg mener er rett, må jo alle mene er rett. Mine verdier må jo være dine verdier osv. Professor Terje Tvedt har lett gjenkjennelig skrevet om norsk – og sikker også andres – manglende evne til å vurdere en sak fra to sider. En sak kan imidlertid oppfattes svært forskjellig, avhengig av historisk, kulturelt og politisk utgangspunkt. I så måte representerer USA både et fellesskap og et motstykke til Norge og Europa. Gjennom avtaler og traktater har vi funnet fellesskapet. I det daglige kommer motstykket til syne i varierende grad.
Ta f.eks. 2%-målet, som du og mange ikke oppfatter som et grunnleggende problem. Beløpene er kanskje ikke det viktigste for amerikanerne, men prinsippet og viljen er desto viktigere. Jeg oppfatter det amerikanske samfunnet i mange sammenhenger som nokså svart/hvitt. Enten er du med, eller så er du utenfor. Er du med, så har du tatt et standpunkt og vist vilje. Det honoreres inntil døden. Når Erna Solberg sier at Norge, som forvalter et av verdens største statlige fond, må prioritere veier og sykehus foran våpen og sikkerhet, til en partner som drukner i gjeld og har de samme behov, er det både arrogant og en fornærmelse.
Jeg applauderer ikke alt Trump sier og gjør, men jeg tror ikke mannen har de lidelsene du indikerer. Tvert imot tror jeg han er genuint interessert i å gjøre en jobb som gir resultater for folk flest, men det kommuniseres sjelden eller aldri. Et stort flertall av amerikanerne oppfatter ham som sterk og tydelig, til tross for at ingen annen president eller administrasjon i historien har blitt utsatt for et slikt press. Tusenvis av journalister, etterforskere og lykkejegere har brukt all sin tid i mer enn 2 år på å lete etter feil, vrenge, vri og forfalske utsagn og historier. Et nær sagt samlet pressekorps har satset alt de har på å felle ham. Polariseringen dyrkes og fremdriver et hat som man ikke trodde var mulig i et vestlig demokrati. Dette utgjør etter mitt syn også en reell sikkerhetsrisiko, men jeg tror vi må lete annet sted enn hos Trump for å finne årsaken til det.
Obama åpnet veien for Trump. Obama var jurist, utdannet ved Harvard. Han var jovial, politisk og retorisk korrekt. Han representerte håp og noe nytt. Men mannen som fikk gude-status i Europa ble mindre og mindre populær i USA. Han holdt ikke ord, fengslet journalister, innførte massiv avlytting og overvåkning, iverksatte droneangrep og drap, upopulære sosiale ordninger og en fullstendig endring av asylinstituttet osv. Innenrikspolitisk var kanskje det viktigste av alt at mannen som skulle være forsonende ble polariserende. Han la til rette for safe-zones på universitetene, et krenkelsesregime vi i Europa bare har sett snurten av og han solidariserte seg med voldsutsatte afroamerikanere i utenforskap. Voldelige grupperinger som kneblet debatt ble akseptert. Alle disse forholdene ble for mye for amerikanerne. Det rokket ved hele det amerikanske fundamentet. Noen trodde han var muslim, men det var han åpenbart ikke. Det er likevel grunn til å tro at det i hans bakgrunn, som han gjorde mye for å skjule, fremkommer et langt mer dysfunksjonelt bilde enn hva som er tilfelle for Trump. Han snakket videre åpent, men jovialt og korrekt, om at USA måtte nedtone sin posisjon i verden og at USA skulle bli et land som alle andre land. Ingen i Europa stilte spørsmål om den sikkerhetspolitiske betydningen av dette, og den amerikanske utenrikspolitikken under hans tid har sterkt bidradd til å sette oss i de vanskelige posisjoner vi må hanskes med i dag. Inn kom Trump, fri for politiske avhengigheter, effektiv og med tale rett fra levra. En større motsetning til Obama kunne man knapt finne, men han inngav tillitt og ble valgt.
Dette bringer meg tilbake til utgangspunktet for min første kommentar, nemlig at alt er nødvendigvis ikke slik det ser ut til å være. Derfor er det viktig at vi stiller kritiske spørsmål, både til kilder og egen oppfatning. Vet vi f.eks. om youtube-snutten viser hele historien? Vet vi at artikkelen i Aftenposten gjengir intervjuet slik det ble sagt? Nei, historien (og særlig Trump sin) er full av eksempler på at dette ikke er tilfelle. Derfor mener jeg det også er viktig å vurdere Trump og hans potensielle sikkerhetsrisiko ut fra et annet ståsted enn det tradisjonelle, fasttømrede europeiske hus, som i større og større grad synes å stå på leirføtter. Er det vi som tok av i et veikryss for tidlig, men påståelig kjører videre i feil retning? – eller kan det tenkes at noen andre kjenner landskapet bedre og velger riktigere vei? Er man uenig i mine tanker, så tenk i alle fall over spørsmålene.
Jarl O. Ramsvik
12/08/2018 at 11:19
Jeg deler de innledende betraktninger. Dessverre degraderes de fleste diskusjoner på sosiale medier. En sannhet har som regel ulik rekkevidde, og kontekst er ofte avgjørende. Men det finnes også sannheter som er mer grunnleggende. Dessverre er det få som skjønner implikasjonene av dette fullt ut. Det er også lett å overse ”motstanderens” ståsted, da det ofte gjør egen argumentasjon mer overbevisende.
Som regel består personlig handling av ulike beveggrunner, mange er vi ikke engang klar over før vi går inn og funderer over dem. Sånn er det i Internasjonal politikk også. Både President Bush og Trump har sagt at de ofte bestemmer seg ut fra og en indre overbevisning der og da. Det er heller ikke helt uvanlig i internasjonal politikk, der referanserammen mangler. Det som er uvanlig med Trump er skalaen og hvor lite rasjonalitet og fakta ser ut til bety.
Min kritikk eller – bredside som du omtaler det som, er ikke først og fremst basert på ett politisk grunnlag men de holdinger og egenskaper en slik leder har i forhold til sannheten og virkeligheten. Uten et minstemål av vitenskaplige bevis og krav til logiske sammenhenger frykter jeg at vi er ute å kjøre. Trump utfordrer med sin væremåte og sinnelag nesten enhver oppfatning av hva ”good goverment” er. Problemstillinger vi i liten grad tenkt over tidligere popper plutselig opp og blir aktuelle på samme måte som de er i uland eller totalitære regimer. Fordelen med uland er at der kan vi avskrive det som en naturlig del av underutvikling, men i en supermakt blir de potensielle konsekvensene dramatisk annerledes.
Problemet er derfor ikke at han snakker ut fra leveren, eller at han representerer underprivilgerte velgere mot eliten, men at opptrer beyond un-presidetial- som en uttrykte det. For her er listen lang, fra flomlys til det vi kan skimte. Nærmest i stikkordform kan nevnes – Mangel på konsistent oppførsel, egenrådighet og ett dårlig eller ikke eksisterende forhold til sentrale premissleverandører. En administrasjon som ikke henger sammen verken politisk eller administrativt. Mangel på rasjonalitet og sammenheng i det store og små, ett presset lederskap og ikke eksisterende teamarbeid innad, en retorisk katastrofe i fri utfoldelse, en ubegripelig avstand og dobbelthet mellom det han sier og hva som til slutt bestemmes. Hva som er sannhet bestemmes ut fra behag og hva som tjener hans ego, som igjen leder til beslutningsmessig impulsivitet og inkonsistens, – som lett glattes over eller overses. Et grandiost selvbilde og et mind- set mer rettet mot å selge enn å ta vare på substansen i politikken. Som ofte ligner mer på slagord i valgkampmodus enn operativ politikk. Det er ofte lite samsvar mellom de faktiske dilemmaene saken består av og beslutningen, som fremstår som en kopi av forutgående standpunkter basert på overflatisk kjennskap til saken.
Vi vet ikke helt hvordan alt henger sammen internt, men indikasjonene tyter ut nesten daglig. For dette skyldes hverken mangel på kontekst eller sammenheng. Det minner snarere om ett økosystem av skrudde og merkelige sammenhenger. Det er heller ikke enkeltstående hendelser men selve essensen i måten han kommuniserer på. Kritikken er derfor ikke en sær, liberal og fasttømret europeisk miks av standpunkter, men oppfatninger som deles av brede lag på begge sider av Atlanteren. Man kan nesten spørre hvor motstemmene er og med hvilken treffsikkerhet de retter inn skytset?
Tragedien er at kritikken av kritikken gjøres politisk og tolkes som en konspirasjon. Begrep som ”fasttømret” blir dessverre mer representativt for hans tilhengere.
Når det gjelder den politiske utvikling i USA ble det allerede for over 30 år siden slått alarm. Flere presidenter deler derfor på skylden – både demokratiske og republikanske. Det å markere Obama spesielt blir derfor for enkelt, selv om en del av verdipolariseringen skjøt fart under ham. ”Vi” i Europa, dvs. den venstreliberale eliten skjønte ikke de realpolitiske svakhetene ved Obama, men ble blendet av retorikken, noe som utvilsomt gjorde Europa døve i forhold til høyre ledete raseriet på som banet veien til Trumps valgseier. Trumps enkle slagord til tross, rent økonomisk spørs det om vi må gå over til den like dogmatisk som blodrød siden for å forstå det som hender. I hvertfall skrev Marx noe innsiktsfullt om finanskapitalismens som ett av systemets siste krampetrekninger før revolusjonen. Han nevnte også noe om at store deler av arbeiderklassen ville bli kastet inn i filleproletariatet. Hvis man bytter ut arbeiderklasse med middelklasse i amerikansk språkbruk er det akkurat det som har skjedd. Den nedre delen av denne har i stor grad gått fra godt betalte jobber som sikre eneforsørgere til tojobbs dårlig betalte deltidsjobber – på Mac Donalds. Resultatet er en velgerbase, løsrevet fra loyaliteter til en elite de før hadde tiltro til. ”Dry the swamp” har derfor hatt en eksplosiv virkning, godt hjulpet av den indre ”korrupsjonen” som preger mye av elitepolitikken. Mye av det samme skjer nå også i Europa, av mer diffuse årsaker. Det er derfor både lett og vanskelig å forstå hva som skjer i USA. Vanskelig fordi virkningen i USA ikke ble dempet av en velferdsstat noe, som gjør det vanskelig å forstå fallet i status og fremtidsutsikter for europeere. Det siste har utvilsomt også hardnet motstanden og gitt en slags immunitet i forhold til motargumenter. Noe som kan forklare tefloneffekten og Trumps oppsiktsvekkende høye popularitet blant kjernevelgere.
Men det økonomiske oppsvinget kommer også først i de lavlønte serviceyrkene, derfor en høy sysselsettingsandel, men i dårlig betalte jobber. Verre er det å få høytlønte industriarbeidsplasser tilbake uten skyhøye tollmurer, som igjen vil undergrave andre eksportnæringer som bilindustrien og jordbruket. Kompleksiteten i dette er enormt og både kostnadene og usikkerheten ved en handelskrig er store, selv for en lukket økonomi som USAs. Ikke noe av dette ser det ut som Trump har tenkt nøye igjennom, selv om mange er for at ”noe endelig gjøres”. Derfor fremstår han som handlekraftig i første runde, der han risikerer å få motsatt karakter i den avgjørende annen og tredje runden.
Dette mønstret kan overføres til andre områder også, med spillsituasjoner som går i hverandre og der posisjoneringer må sees som et strategisk forhold over tid med flere mulige utfall. Trump derimot ser ”deals” som noe avsluttet og begrenset, helst til to parter. Noe han helst kan ordne med litt straight talk mellom to likeverdige personer. Det siste er populært, fordi det er synlig og fattbart, der prosesser er for ekspertene og de få innvidde i eliten. Men det er liten tvil om hva som er mest effektivt over tid, særlig hvis spørsmålet om lederskap står på spill. Glipp her truer også USA, s globale grep på verden, da ballen lett tas over av land som Kina og andre som plutselig har fått de samme interessene, men mangler de klassiske liberale verdiene. Personifiseringen, de nesten bromage aktige relasjoner er derfor som hentet ut at Trumps forretningsverden. Der har han operert tidligere, dette kan han, dette er gøy. Det som ikke er gøy er politiske systemer, bindinger og ekspertvelde, noe han gjør alt for å beskytte seg mot. Resultatet er en politikk som mer ligner på den mellom bystater på 1600 tallet, der fyrsten var suveren og egenrådig.
Hva som er forklaringen på Russlands disponeringer i nærliggende konflikter kan ikke tilskrives bare en faktor. Ofte kan en faktor lede til en annen. Geopolitiske endringer i det nære utland har også verdimessige konsekvenser, da slike spres både med ideens attraktivitet og gjennom økonomiske og militære endringer. Hvordan de møtes bestemmes både av taktiske forhold og hva som står på spill for partene. Mens et vestvent Georgia isolert sett kunne aksepteres av russerne, sto maktanvendelse her mye friere. Dette i motsetning til Ukraina der maktrommet var mer begrenset, mens ett Nato og EU medlemskap ble sett som en fundamental trussel. Det er alltid vanskelig å skille langsiktig geopolitikk og mer nærliggende konsekvenser av en politikk. Ofte spiller der hver sin rolle, men er konflikten satt på spissen er ofte de umiddelbare konsekvensene styrende. I Ukraina dreide det seg om folkeopprøret og utskiftingen av den russiskvennlige presidenten, noe som må ha fortonet seg som å miste kontrollen over nærområdet, med like uante konsekvenser som tapet av Ukrania under 2. verdenskrig.
Det er litt vanskelig å vite hva du mener med ”langsiktig tenkning”, der du tilskriver NATO en slik rolle, men ikke EU. Generelt er det jo slik at i begge organisasjonen er alle land velkomne til å søke hvis man oppfyller kravene. I NATO skjer det ved at man tilbys en MAP, (Membership Action Plan), eller man uttaler at medlemskap kan være aktuelt på lengre sikt. Slik sett kan man si at det finnes ett element av realpolitikk i dette – som for Georgia, men utgangspunktet er folkesuvereniteten, det at hvert land har en grunnleggende rett til å knytte seg til de institusjoner de vil. Dette i motsetning til Russlands syn som går ut på at dette er en gradert rettighet betinget av Russlands interesser og historiske rolle i området. Nettopp dette har jo blitt satt på spissen i Ukraina. Har landet en rett på linje med Baltikum til å bli medlem, eller skal NATO se seg selv som en trussel og geopolitisk aktør ved å avstå medlemskap til utvalgte land. Det sist vil jo i så fall være å likestille det russiske syn med folkesuvereiteten, noe som kan få vidtrekkende følger. Trump virker helt blind for dette og ser ut til å underskrive doktrinen om at makt er lik rett, når han setter ”ett godt forhold” foran prinsippene. Med andre ord den langsiktige tenkingen ligger i folkeretten og prinsippene. Sånn sett er EU og NATO likestilt. Noe annet er det at EU hadde en voldsom tiltrekning på særlig de unge i Ukraina, med håp om en bedre fremtid uten russerbinding og korrupsjon. EU var også en direkte konkurrent til det eurasiatiske økonomiske samarbeidet Putin prøvde å etablere med Ukraina som den viktigste byggesteinen, utenom Russland.
Når det gjelder 2 % målet og min posisjon er den annerledes enn en ren moralsk forpliktelse. En fortolkning som står sterkt i deler av opinionen. Hvis vi ser på imperier – hvordan de oppsto og forsvant kan både 2 % målet og flyktningskrisen sees som ett opprør fra ”periferien” etter en forutgående sterk ekspansjon. Det er velkjent at ekspanderer stater utover sine naturlige grenser vil entropien sette inn og det blir vanskeligere å opprettholde effektiviteten i beslutningssystemene og til slutt selv maktgrunnlaget. Tilsvarende vil mellomstatlige organisasjoner forfalle da interesser tenderer til å bli mer differensierte og svekke beslutningsmyndigheten gjennom institusjonell overbelasting. En indre ”forråtnelse” kan derfor sette inne. Dette kan oppstå i kjernen som ser sine (nye) interesser truet, eller utgå fra rivaliserende maktsentra i periferien med en annen politisk agenda (Jfr. Visegrad og Brexit).
Når jeg er skeptisk til overstrukne fellesløsninger er det nettopp av slike grunner. Kompromissene blir luftige og innholdsmessig utvannet, uten at det utløser tilstrekkelig kraft eller eierskap til iverksettingsprosessen, Som gjerne foregår i en nasjonal ramme med en annen dagsorden og prioritet. ”Erna” og en norsk politisk kontekst er kanskje det beste og nærmeste eksempel her.
Et ”imperium” med fleksibilitet og flere hastigheter kan derfor være en bedre løsing. Selv om oppgivelse av sentral kontroll gjerne leder til ytterlige forfall i klassiske imperier. Men internasjonale organisasjoner skiller seg fra det britiske eller russiske imperium. Å mene noe om NATO eller EU blir på mange måter å analysere seg frem til hvilken historisk epoke de fungere i og ikke bare foreskrive fortidens løsninger som fremtidens analyse. Ofte er det slik at historiske forutsetninger endres mer enn det man er klar over, noe som gjerne blir tydelig først i ettertid da bruddflatene trer tydeligere frem.
Noe av utfordringen blir å legge om så tidlig at det kommer utviklingen i forkjøpet og samtidig å mobilisere nok støtte. Det er et kunststykke for organisasjoner er som regel konservative. Her kan man ikke si at verken 2 % målet i NATO eller flyktningkrisen i EU innfrir, der kompromissene har klappet sammen ett etter ett. På samme måte ligner 2 % målet i NATO på en blåkopi av 3 % målet fra 80 årene, da NATO var mer kompakt og lineært, rettet mot en felles trussel alle var nært berørt av.
Jeg deler analysen av Europa som en ikke fungerende motmakt til Russland. Det er ett paradoks at vi ikke klarer å holde ”fortet”, mot ett land med 140 millioner innbyggere og en økonomi på størrelse med Italias. Mye av svaret ligger i ”det tyske problem” og de bindinger det gir utad og innad i Tyskland. Samtidig virker tysk økonomi motsatt. Fri ekspansjon under EU, s beskyttelse i Europa, som en sikring for politisk og sosial stabilitet innad i Tyskland. Skulle Russland også innlemmes, vil resultatet være overtagelse og ukonkurrering i klassisk industridisipliner. Det russiske trumpkortet vil ligge i rustingsindustrien og råvarepotensialet, der begge land kan ha store fordeler sammen og hver for seg i den geopolitiske konkurransen med Kina. Men det vil samtidig svekke det vestlige samarbeidet og forrykke den underliggende maktbalansen i Europa. I hvertfall vil det stille spørsmål om hvem som samarbeider med hvem og på hvilke premisser. En klassisk stormaktrivalisering med kjent historisk referanseramme kan derfor revitaliseres, noe tyskerne er livredde for mens russerne virker mer åpne.
Dette bare for å illustrere hvilket potensial Tyskland har som geopolitisk aktør og hvilken rolle omlegginger i politikken kan få. Det illustrer også hvor lite rommet for endringer er, noe som blir litt usynlig under den pågående krisen, der Tyskland mer eller mindre er presset inn i ett vestlig skjebnefelleskap. Usikkerhetsmomentet er Trumps vakling mellom NATO/EU og Russland, noe som fremtrer som en ren invitasjon for større tysk lederskap i begge organisasjoner.
Det grunnleggende premisset er at Russland er svakt og må velge mellom ett stadig mer invaderende Kina i øst eller samarbeid med ett i praksis tyskledet Europa. Den eurasiatiske drømmen med ett selvstendig Russland i midten som en avledet supermakt er bare en ideologisk forestilling som verken kan underbygges militært eller økonomsk. Selv med ett splittet og dobbeltkommuniserende USA under Trump tapper i realiteten USA Russland ytterligere for krefter. Den russiske trussel ligger derfor ikke styrken, men i svakheten, godt skjult av landets geografiske utstrekning. Noe som gjør at de kan vektlegge ulike strategiske retninger forskjellig for å oppnå relativ overlegenhet. En tenkt konflikt med vest betyr på samme tid at nordområdene eller grensen mot Kina må nedprioriteres og tas ut av konflikten. Derfor er russisk militær aggresjon – slik vi ser den, trolig mer defensiv og perimeterorientert selvhevdelse, enn offensive hensikter ut fra reel styrke.
Det siste er en kompliserende faktor for Norge og sikkerhetsgarantien hvis Trump samtidig er opptatt i en skvis mellom Russland og Europa. Norsk sikkerhet i dag er derfor langt mer komplisert enn bare å fremskrive forutsetingen fra den kalde krigen. Det påvirker også hele virkemiddelapparatet med base politikken.
Jeg takker til slutt for innbydelsen over det og ”å tenke igjennom spørsmålene”. Problemet er sannhetsbeviset som stadig dukker opp. For uten å forholde seg til sannhet som en intersubjektiv etterprøvbar størrelse går det dessverre ikke. Trumps forhold til hva som er sannhet er en annen. I hans verden er det som er sant, det samme som det som tjener hans sak. Sannheten blir flytende og pragmatisk, henvist til språklig konstruksjoner med formål å behage hans ego. Sannhet som fysisk størrelser og ontologisk forhold (studiet av det som er) eksisterer derfor ikke i Trumps verden. I følge ham er sannhet lik det han innbiller seg der og da, selv om det er en åpenbar løgn for å føre både seg selv og andre bak lyset.
Alt dette og mer er ubestridte fakta, som ikke trenger å underbygges videre. Det er bevist utover enhver rimelig tvil og kan ikke avfeies med at han er utsatt for ett ondsinnet og hevngjerrig pressekorps.
msoft
18/07/2018 at 14:43
Efter det privata mötet med Trump menade president Vladimer Putin att det varit mycket informativt. Han syfter då på att han nu vet hur Trump kommer att reagera vid en eventuell konflikt med ett (NATO)land där det inte finns amerikanska soldater.
—
At the end of a major international trip with three stops — Trump spoke with Fox News’ Tucker Carlson, where he appeared to waver on whether the US would come to the defense of all NATO member countries.
NATO requires all members to help defend fellow member nations that have been attacked, which Carlson noted to Trump.
«Why should my son go to Montenegro to defend it from attack?» Carlson inquired.
Trump responded: «I’ve asked the same question. Montenegro is a tiny country with very strong people. … They are very strong people.
They are very aggressive people, they may get aggressive, and congratulations, you are in World War III.»
—
https://edition.cnn.com/2018/07/17/politics/trump-nato-fox/index.html
Jørn Hokland
18/07/2018 at 18:04
Ja det må bli slutt på at Russland stadig invaderer Norge. Vi må ruste opp!
NN
18/07/2018 at 18:31
Mye på denne siden er bra, men denne analysen / kommentaren har mange brister i mine øyne.
Det som har skjedd over mange år er at man har latt forsvars- og sikkerhetsmekanismene fortvitre, men skal likevel ha garanti i andre enden…
Det normale er at man hjelper til å så før man høster, og prosent av BNP er en måte av mange mulige. Rettferdig blir det jo aldri, men et minimum må vel være på plass for å kunne «kreve sin rett»?
Jarl O. Ramsvik
18/07/2018 at 18:40
Det er ingen tvil om at Trumps Air Force One er å ligne med ett fremmed romskip som lander i diplomatiets velstelte hage. Ut fra Ground zero er det bare ruiner så langt øyet rekker. Det ser ikke stort bedre ut i avenyen inn til den handelspolitiske delen heller, der bygningene har tatt imot betydelig mengder med flak.
Men hvilke dypere interesser er det Trump repesenterer hvis det ikke er de liberale, som han åpenbart forakter?
I forhold til NATO er det det to fortellinger som gjelder. Den ene oppsummert i slagordet «En for alle, alle for en». En slags idealpolitiske forestilling bygget på den franske revolusjonens grunnideer overført til internasjonale forhold. Problemet er at alle vet at det mest dreide seg om «en for de fleste.»Og den solidariske motsatsen «Alle for en» dreide seg egentlig mest om seg selv. Noe annet var det aldri resurser til. Hvis man utelukker demonstrasjonsbruken av begrepet i sikkerhetspolitiske godværsperioder som 9/11.
Mot det festtalsinpirerte står ett annet munnhell, og her kommer realpolitikken inn for fullt. NATO dreier seg om å «holde amerikanerne inne, tyskere nede og russerne ute». Det med «tyskere nede» var det første som falt. I 50 år har amerikanske ambassadører og generaler rapportert om tyskernes svake og tilbakelente stilling. Trumps reaksjon føyer seg derfor inn i ett større mønster med tvil rundt Tysklands dobbetrolle bygget rundt fred, forsoning og samarbeid. Under overflaten ligger en anlayse om at såkalt «interdepedence» skaper grobunn for konflikt, like mye som det binder stater til å avstå.
Men verre er det når den realpolitiske kjerne blir angrepet direkte. Er ikke amerikanerne inne, er de heller ikke en spilller i den overordnete strategien. Den som går ut på at geopolitiske utfordrere – som Russland, skal møtes og holdes på så lang avstand som mulig. Slik faller også den tredje dominobrikken – den om å holde russerne ute. Istedet satser åltså Trump på ett vennskap over hodene på europeerne, samtidig som han svekker USA,s institusjonaliserete geopolitikk gjennom å skape ett tomrom ved sine uttalelser. Hvis det er noen som nå tenker Monroe doktrinen, så er det helt riktig. Nåja- kanskje ikke helt, men den overordnet tegningen krysser ikke bare linjen av verdier og demokrati, men gjør det også trøblete å forstå «America first» som noe annet enn ett tomt og selvmotsigende slagord. «First»som ikke er bygget på internasjonal dominans blir lett «nærmere» – og med økt risiko. Noe som underhuler kjernen i Natos begrunnelse og USA,s førsterolle på samme tid.
Konklusjonen må bli at sikkerhetsfelleskap som NATO ikke først og fremst er basert på verdier, men på interesser. Etter alt hell har Europas underordnete rolle blitt akspetert på linje med USA,s ledene posisjon. USA betaler mest og tar risikoen mot at Europa frastår å utfordre i USA på viktige områder. En allianse mellom to likeverdige parter hadde f.eks brutt sammen i hvem som skulle vært ledene. Og her er det nok konfliktstoff å ta av. En erkjennelse Trumps går glipp av ved sin sugerørsmessige bokholdertilnærming til politikk – og det meste.
Erosjonen av USA,s kjerneinteresser byr derfor på utfordringer. Spesielt ille er det at bruk av militærmakt på lavere nivå kan gå upåaktet hen i Washington, da det verken utfordrer USAs overordnete interesser, eller ved at motreaksjonen kan ødelegge «businessdelen» av Trumps utenrikspolitikk. Og det er nettopp her Norge kommer inn som spesielt sårbart. Rommet for risikofri aggresjon kan ha blitt større.
Nå er det ikke noe som tyder på at dette er amerikansk politikk så langt, jfr «påtrykkspolitikken». Men samtidig er det vokst frem ett gap over hva Pentagon gjør og hva Trump sier. Det er nok noe russerne har fatt incentiver til å utprøve nærmere.
Christoffer B
26/07/2018 at 12:31
Helt off-topic, men det ser ut til at USAF ønsker å kjøpe inn en ny generasjon F-15 til erstatning for de eldste F-15 maskinene de har i dag istedenfor å bytte ut alt med F-35. Inkludert de siste systemoppgraderingene levert til eksport maskiner + en flere nye systemer vil det gi en meeeget kapabel maskin, trolig til en mye lavere sum enn F-35. Og mye viktigere, trolig en mye lavere driftskostnad og høyere driftsikkerhet enn det F-35 kan levere svært på mange år!
http://www.thedrive.com/the-war-zone/22372/exclusive-unmasking-the-f-15x-boeings-f-15c-d-eagle-replacement-fighter
Shelter 5
26/07/2018 at 12:53
Om de som bestemmer i Forsvaret hadde litt baller burde de seriøst vurdert å faktisk bruke klausulen «…INNTIL 52 F-35» og stoppe på 24 F-35 maskiner og heller kjøpe resten av antallet i F15X om dette flyet blir noe av. Det snakkes i artikkelen om driftskostnad på 27.000$ pr time og levetid på 20.000 flytimer. Dette er helt absurd lave tall i forhold til F-35. Det ville fjernet en ekstrem økonomisk byrde Luftforsvaret får med drift av F-35 de neste 30-40 årene, og Luftforsvaret får det de faktisk trenger, et fly optimalisert for luftromkontroll, til en driftskostnad man faktisk har råd til.
Jarl O. Ramsvik
26/07/2018 at 17:41
Nei, dette har lite med F-35 å gjøre. Det er fortrinnsvis ANG (Nasjonalgardenes) F-15C som skal byttes ut. For litt siden skulle disse oppgraderes med ny radar, men det prosjektet falt igjennom til fordel for F-16 i stedet. Boeings «kanin ut av flosshatten» tilbud er derfor ett klassisk forsøk å komme inn i varmen igjen. Ganske desperat vil jeg si.
Men hvis både F/A- 18E/F/G og F-15 linjen forsvinner står hele den enorme St. Louis fabrikken i fare for å stenge og Boeing (tidligere McDonnel Douglas) vil trolig bli borte som fremtidige kontraktører. Det etterlater Lockheed som mer eller mindre monopolist i denne grenen av flyindutrien. Mye står derfor på spill, også den fremtidige strukturen på aerospace industrien.
De som drømmer om at dette flyet vil i passe i Norge må ha både liten kunnskap og dårlig realitetsforståelse. Flyet er ment å operere fjernt fra både fiendes radar og jagerfly og skal primært avskjære russernes Tu-95 og 160. Til det er steahlt lite aktuelt.
Christoffer B
27/07/2018 at 10:06
Tja, dette har vel alt med F-35 å gjøre, om enn indirekte. Når man vurderer en maskin med et snart 50 år gammelt design som ikke har vært produsert for USAF på nesten 20 år er det en grunn for det, og kostnader rundt F-35 tipper jeg er grunnen. Bare det at USAF i det hele tatt sonderer terrenget etter en kostnadseffektiv, teknologisk og driftsmessig forutsigbar erstatter for F-15C/D fremfor F-35, som fra starten har blitt solgt inn som erstatter for både F-15, F-16 og F-18, viser vel at det ikke bare er Boeing som er betenkt. At Lockheed i tillegg kan bli sittende igjen som monopolleverandør av avanserte kampfly er noe som burde bekymre alle som foretrekker å kjøpe amerikansk når det kommer til kampfly også i fremtiden.
Air National Guard’s gamle F-15C/D hadde kanskje avskjæring av russiske bombefly som hovedoppgave under den kalde krigen, men mye er forandret siden den gang. Etter det som fremgår av artikkelen er denne F-15X spesifikasjonen basert på siste versjon av F-15E som er USAF’s mest kapable taktiske luft-til-bakke plattform i dag. Med de siste systemsoppgraderingene for blant andre antiluftvern og elektroniske krigføring/overvåking, er F-15E maskinene som blir levert til Qatar nå ikke noe å kimse av, selv i en potensiell høyteknologisk konflikt.
Med et nytt lag med moderne luft-til-luft systemer på toppen av dette som artikkelen beskriver for F-15X har man pakket så mye av kapasitetene til F-35 som det er mulig i et utviklingsmessig «nedbetalt» 4. generasjons kampfly. At Boeing, som du sier, er desperat og villig til å selge dette for en lav fast stykkpris med driftskostnad som er hinsides lavt sammenlignet med F-35 bør man ikke se på et problem, ihvertfall ikke for en kjøper. Det er ingen tvil om at man her potensielt sett får svært mye for pengene.
Det er ikke lett å forutsi hva stealth vil bety i fremtiden, men det blir spennende å se på hva de neste 10 årene vil bringe innen forskning og utvikling i både vesten og Russland/Kina på ny teknologi som et mottrekk mot stealth. Personlig så tror jeg fordelene med stealth etterhvert kommer til å bli oppspist av teknologiske mottrekk, slik historien alltid har vist. Så blir det spennende å se om Norge har bundet seg til å legge alle eggene i en ekstremt dyr kurv de neste 30-40 årene som ikke er så sikker som man tror i dag, i forhold til prisen man er villig å betale.
Å kunne ha spredd investeringene på både F-35 og en moderne F-15 tror jeg ikke nødvendigvis er en helt idiotisk tanke om man isolert sett ser på driftskostnader på selve flyet over et langt perspektiv, men at Norge skulle ha driftet to forskjellige kampfly i dag er nok helt urealistisk med tanke på vedlikehold, logistikk og trening. Tipper vi skal være glade om vi i det hele tatt klarer å drifte halvparten av de F-35 vi kjøper med tilstrekkelig timer pr år.
Jarl O. Ramsvik
28/07/2018 at 03:12
Det er først og fremst lavsignatur versus høysignatur vurdert opp mot roller, oppgaver og budsjetter det dreier seg om. F-35 har ikke vært særlig inne i bildet her, men det har statusen til F-22 vært. Med bare 187 produserte maskiner, hvorav 144 med såkalt «combat coded» status oppsto det for flere år siden ett behov for å oppgradere F-15C med AESA radar. Noe som kunne gjøres enkelt og rimelig ved å benytte mye av det gamle systemet (APG-63). Måltallet var såvidt jeg husker å «produsere» vel 180 F-15C + i tillegg til F-22 – tilsammen rundt 400 maskiner. I tillegg kommer 237 F-15E. Dette som ett alternativ til å restarte produksjonen av F-22, noe alle er enig om at blir for kostbart.
I forlengelsen av dette har X utgaven oppstått. I det hele tatt er det vansklig å definere eksakte startpunkt for slike program, da de ofte kan eksisterer over flere tiår på ulike nivå med høy kompleksitet og stor usikkerhet.
Air National Guard har denne air policing oppgaven fremdeles og den blir stadig viktigere. I Alaska er det Flyvåpenet som patruljerer med F-22, men for de resterende statene har altså » weekend warriors» oppdraget. F-15C er også blant de få flyene som ikke er ombygd til andre roller enn luft til luft. Det er åltså en spesialisert oppgave i ett relativt trusselfritt miljø, uten noe ubehagelig luftvern (S-400), langtrekkende radarer eller jagerfly( SU-35, MIG-31BM) å ta hensyn til.
Nå har nok Boeings tilbud ett bredere nedslagsfelt, ikke minst på eksportsiden. India har trukket seg fra Su-57 programmet og Russland ser ut til å telle på knappene om flyet skal settes i produksjon. Det borger for en lengre og mer uryddig overgangsperiode, der 4. generasjons jagerfly kan få en ny vår. Det er viktig for Boeing som står uten utviklings og produksjonskontrakter på avanserte kampfly. Uten dette vil de i høyden bli partnere i andres prosjekter, noe som vil være ett stor omlegging rent industrielt. («Svarte programmer» er her unntatt, da dette er upløyd mark.)
Men det gir også noen ørsmå muligheter for mersalg på det amerikanske markedet, hvis integrasjons og kombinasjonsløsninger mellom generasjonene vinner frem.
Flyets (F-15X) relevans vil derfor variere hvor i verden du bor og hvem som er dine fiender. I Norge vil nok denne maskinen mer være som å fly en låvedør inn over Finnmark. Uansett vil det være en risikabel investering i ett 30-40 år perspektiv. Emperien taler heller ikke til fordel for slike løsninger – hvis du kan velge fritt. Hvem husker idag F-20 og Mirage F1E? Og ved hvert generasjonsskifte har det vært slike relanseringer med utallig glemte navn som resultat.
Økte kostander både på innkjøps og driftsiden har vi hatt helt siden vi gikk fra dobbeltdekkere til monoplan, fra propell til jet, eller fra F-5 til F-16. Argumenter om «at dette har vi ikke råd» til har hver gang blitt motbevist i praksis. Pengene kommer på bordet og er i stor grad en funksjon av at teknologisk fordyrelse utlignes av økonomisk vekst. I tillegg fanger bordet, når du har en løsning installert må du også finansiere den. Prisforskjellen overdrives også og er på mange måter ett resultat av hvordan man regner. Som regel går forskjellen i motsatt retning av hva det reklameres med. «Billige» gamle løsninger er derfor dyrest over tid,
At steahlt blir umoderne og utlignes er manges store våte drøm. Noen forestiller seg at da er vi ved utgangspunktet og kan begynne på nytt med virksom gammel teknologi. Ikke noe er antagelig mer feil. Sansynligheten for at avstanden vil øke ytterligere er minst like stor. Den teknologiske utviklingen vil jo bare aksellerere ut fra nye premisser og ett annet nivå, med løsninger som kan gjøre høysignatur enda mer sårbart og akterutseilt. Det er ihvertfall i den retning eksperter på FFI har uttalt seg.
Som en fotnote er det interessant at Boeing ser ut til å utstyre F-15X med FAST (Fuel and sensor) tanker. De ble utviklet på¨slutten av 70 tallet – men ikke produsert, og ble senere til tankene (CFT) E utgaven og de islandske F-15C (57 FIS) ble utstyrt med. Det viser at 40 år gamle kombinasjonsløsninger og ny teknologi kan fusjoneres på nye måter. Noe som taler til flyets fordel. For å si noe positivt.
Anders
27/07/2018 at 18:36
Det står klart og tydelig i artikkelen, at disse F-15 ikke skal erstatte F-35, men skal komplementere F-35. Det er med andre ord to helt forskjellige fly, med forskjellige bruksområder. Da ville det enkleste for Norges del vært å handle nye F-16 med det nyeste oppsettet og fått et fly vi hadde ekspertise på alle felt fra før?