fbpx
 

AnalyseDen historiske bløffen om en historisk satsing

https://www.aldrimer.no/wp-content/uploads/2020/05/20181029-osh_cv_trje-2-kopi-1280x853.jpg
SKUFFET OVER OPPOSISJONEN: Høyres forsvarspolitiske talsmann Hårek Elvenes (t.v.) uttrykte tirsdag skuffelse over at Aps Anniken Huitfeldt (t.h.) og resten av den politiske opposisjonen denne uken sendte regjeringens forslag til ny langtidsplan for Forsvaret i retur. Han mener det er uansvarlig. Men da bør regjeringen først ta en liten titt i speilet. Arkivfoto: CORNELIUS POPPE/NTB SCANPIX

KOMMENTAR: Svarteper-spillet er allerede i gang etter at Stortinget sendte regjeringens forslag til ny langtidsplan for Forsvaret i retur til Forsvarsdepartementet. Forsvaret vil bli skadelidende av opposisjonens spill, fastslår Høyres forsvarspolitiske talsmann Hårek Elvenes. Men hva med regjeringens egen plikt til å ivareta befolkningens sikkerhet på en tilfredsstillende måte?

kjetil@aldrimer.no

Da daværende forsvarsminister Ine Eriksen Søreide i juni 2016 la fram den nye langtidsplanen for Forsvaret, gikk hun høyt ut. Hun slo fast at regjeringens plan for de neste 20 årene innebar en «historisk satsing på Forsvaret». Ved siden av henne på podiet stod en smilende statsminister Erna Solberg og nestleder i Frp, Per Sandberg. I et senere debattinnlegg skrev daværende statssekretær Øystein Bø i Forsvarsdepartementet (FD) at langtidsplanen innebar «et historisk løft». Men hvor lenge var Ine, Erna, Per og Øystein i paradis? Ikke lenge. Det tok ikke lang tid før hemmelige kalkyler fra Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) lekket ut i Dagbladet, der det fremgikk at regjeringens plan innebar mindre penger til Forsvaret enn det som allerede lå inne i langtidsplanen som regjeringen Stoltenberg fikk vedtatt i 2012.

Dersom det handler om ansvarlighet burde regjeringen ha lagt fram et mer ansvarlig forslag til ny langtidsplan.

Siden har regjeringen Solberg fortsatt å bløffe. Det er stadig snakk om at det satses på Forsvaret og at det er historiske løft som gjøres. Beredskap blir igjen prioritert i praktisk politikk, fastslo forsvarsminister Frank Bakke-Jensen da den aller siste langtidsplanen ble lagt fram. Det var Solberg-regjeringens fortjeneste, visstnok. Problemet er at pengene har en lei tendens til å vente på seg. Statsminister Erna Solberg er glad i å skryte og ta æren for satsinger. Men hun har samtidig en lei tendens til å deretter forsøke å skyve kostnadene ut i tid, slik at hun slipper å måtte betale og ta de harde prioriteringene her og nå. De som gjør de politiske avveiningene internt i Høyre må tro de er kjempelure som skaper forventninger som en ny regjering må innfri etter stortingsvalget i 2021. Derfor vil regjeringen ikke bruke penger på mer personell før om noen år, ikke kjøpe nye stridsvogner før etter 2025, foreslår å vente litt lenger med langtrekkende luftvern, osv. Fordi disse satsingene innebærer flere kostnader enn statsminister Erna Solberg er villig til å svelge unna.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

LA FRAM LANGTIDSPLAN: Statsminister Erna Solberg og forsvarsminister Frank Bakke-Jensen la 17. april i år frem den nye langtidsplanen for Forsvaret. Forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen sitter og lytter på fremleggelsen. Foto: TORBJØRN KJOSVOLD/FORSVARET

Nå har regjeringen Solberg fått en ny og alvorlig skrape i lakken etter at opposisjonen på Stortinget denne uken bestemte seg for å sende den siste langtidsplanen i retur til Forsvarsdepartementet. Det har falt Høyre tungt for brystet at Ap, SV, Frp og Sp ikke ville forhandle på bakgrunn av det grunnlaget regjeringen presenterte. «Opposisjonen er svært lite konkret når det gjelder hva som bør forbedres i langtidsplanen. Ap, Sp og SV hadde bestemt seg på forhånd og var ikke interessert i forhandlinger», skriver Høyres forsvarspolitiske talsperson Hårek Elvenes i en e-post til NTB. Og legger til: «Der det ikke er forhandlingsvilje er det heller ikke mulig å oppnå forbedringer. Nå taper man tid og fremdrift med et høyst usikkert sluttresultat. Det er ikke bra for Forsvaret. Denne saken kunne Stortinget loset gjennom med litt forhandlingsvilje.»

Elvenes kunne spart seg bebreidelsene. Dersom det handler om ansvarlighet burde regjeringen ha lagt fram et mer ansvarlig forslag til ny langtidsplan. Dersom planen ikke holder mål er det ikke bare å gjøre store endringer gjennom komitebehandlingen i Stortinget. Kun en regjering som har direkte tilgang til saksbehandlingskapasiteten i departementet og det fagmilitære miljøet vil kunne fullt ut kvalitetssikre en langtidsplan. Det er derfor ikke så overraskende at flertallet på Stortinget, bestående av Ap, SV, Sp og Frp sendte langtidsplanen i retur. Det er mer slående og overraskende at SV vil ha mer penger til Forsvaret enn det såkalte forsvarspartiet Høyre. I alle fall i en historisk kontekst. Men verden er ikke helt til å kjenne igjen lenger.

I langtidsplanen la regjeringen seg på en slags modell D light av de fire alternativene forsvarssjefen presenterte i sitt fagmilitære råd (FMR) i oktober i fjor. Regjeringens forslag var med andre ord dårligere enn forsvarssjefens dårligste alternativ, og bare alternativ A ville svare tilfredsstillende på de sikkerhetspolitiske utfordringene som Norge står midt oppe i. Dette er hva forsvarssjefen selv skrev om alternativ D: «Alternativ D styrker reaksjonsevnen, tilgjengeligheten og delvis utholdenheten i vedtatt struktur. Dette gir en begrenset evne til å ivareta våre nasjonale oppgaver i fred, krise og krig.» Read my lips: Dette er ingen historisk satsing. Eller mer konkret, og her tilbake til forsvarssjefens vurderinger av hva alternativet vil gi: Begrenset evne til å forsvare hele landet.  Ikke mulig med større internasjonale bidrag uten å svekke nødvendig nasjonal beredskap. Begrenset utholdenhet. Sårbar evne til situasjonsforståelse i luftrommet. Og møter IKKE de krav NATO har stilt til Norge, ett av verdens rikeste land.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

SMILTE FORTSATT: Det var fortsatt noen smil å spore da forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen 8. oktober 2019 overleverte sitt fagmiltære råd (FMR) til forsvarsminister Frank Bakke-Jensen. Foto: TORBJØRN KJOSVOLD/FORSVARET

Forsvarssjefen ba for alle sine alternative modeller om en økning av forsvarsbudsjettet med 3 milliarder kroner i 2021, 6 milliarder kroner i 2022, 9 milliarder kroner i 2023 og 12 milliarder kroner i 2024. Han fikk 2 milliarder ekstra av regjeringen hvert år framover. Og selv der bløffet Erna Solberg og hennes forsvarsminister Frank Bakke-Jensen. Forsvarsministeren måtte beskjemmet innrømme ved fremleggelsen av den nye langtidsplanen i april i år at det egentlig ikke var mer enn 1,5 milliarder kroner ekstra hvert år de neste fire årene, fordi ca 0,5 mrd hvert år skulle skaffes til veie gjennom effektivisering internt i Forsvaret. På toppen av dette krever regjeringen årlige kostnadskutt på 0,8 prosent gjennom den såkalte avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen (AB&E). Dette er i realiteten avansert tallmagi som bare er logisk på skrivebordet hos regjeringen. Det er ikke noe særlig mer å hente på å kutte kostnader i Forsvarets militære organisasjon. Slike kutt blir normalt kutt i operativ evne, slik det i betydelig grad har vært så langt. Men utad hevdet regjeringen at den ville styrke forsvarsbudsjettet med 16,5 milliarder kroner. Husk nå at tallet ikke er reelt. Og i tillegg, for at beløpet skulle se imponerende nok ut, måtte regjeringen øke varigheten av planen fra fire til åtte år. Dette er noe av det Stortinget nå har sagt nei til.

Dersom Norge på nytt blir angrepet militært, noe som ikke er så utenkelig som det politiske miljøet i Norge later til å tro, kan vi miste alt. Vår oppsparte oljerikdom, vår frihet.

I langtidsplanen med den dobbelt misvisende tittelen «Vilje til beredskap – evne til forsvar» malte regjeringen samtidig et helsvart bilde av fremtidsutsiktene i den sikkerhetspolitiske situasjonen. Her heter det: «Norge står i dag og i årene fremover overfor en ny sikkerhetspolitisk situasjon. Ikke siden slutten av den kalde krigen har Norge og våre allierte stått overfor et slikt omfang av samtidige sikkerhetsutfordringer – mot staten, samfunnet og individet. Norge må i de nærmeste årene manøvrere i et sikkerhetspolitisk landskap preget av mer direkte konkurranse og rivalisering som raskt kan utvikle seg til konfrontasjon. Dette utfordrer norsk og alliert sikkerhet.» Og regjeringen fortsetter: «Stormaktsrivalisering fører til økt ustabilitet og uforutsigbarhet. Internasjonale normer, spilleregler og institusjoner brytes ned. Grunnlaget for konstruktivt samhold og samarbeid innad i Europa og i hele det euroatlantiske området er under press. Samtidig har vår sårbarhet økt, både for Forsvarets evne til å operere, og for samfunnets samlede motstandsdyktighet. Økt omfang av sammensatt virkemiddelbruk er en utvikling som blant annet følger av at moderne samfunn og økonomier har blitt langt mer sårbare. Det blir derfor viktigere for forsvaret av Norge å styrke evnen til å forstå våre omgivelser og evnen til å varsle om trusler på tvers av samfunnsområder.»

I dag eksisterer det ikke noen militær trussel mot Norge. Men det kan endre seg usedvanlig raskt, slik Etterretningstjenesten i sine åpne trusselvurderinger har minnet om, år etter år. Dette har regjeringen ikke tatt innover seg. Ingen ville på denne tiden i fjor ha spådd at Norge og verden om ett år skulle være bortimot lammet av en verdensomspennende pandemi, på full fart inn i den mest alvorlige økonomiske resesjon siden 2. verdenskrig. Det er som kjent litt sent å forberede seg på krisen når den allerede er her. Det arbeidet må gjøres i forkant. Spesielt hva gjelder en mulig krigstrussel. Dersom Norge på nytt blir angrepet militært, noe som ikke er så utenkelig som det politiske miljøet i Norge later til å tro, kan vi miste alt. Vår oppsparte oljerikdom, vår frihet. Alt vi holder kjært. Vi trenger en ordentlig forsikringsordning som forebygger en slik risiko.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

GODT GREP: Regjeringen har gjort klokt i å investere i tre nye politihelikoptre. Det styrker beredskapen betydelig. Daværende justisminister Jøran Kallmyr (Frp) var også svært fornøyd da han tok i mot det første av de nye politihelikoptrene på Gardermoen 11. juni i fjor. Foto: VIDAR RUUD/VNTB SCANPIX

Bildet av beredskapsarbeidet til den sittende regjeringen er selvsagt ikke helsvart. Kjøpet av tre politihelikoptre til Oslo politidistrikt og innleie av et politihelikopter som nå står i Tromsø, har vært ett av flere gode grep. Statsminister Erna Solberg er også god når hun først forstår alvoret. Hun fremstår som trygg i TV-ruten, hun er «hands on» og setter seg grundig inn i sakene. Hun har stor arbeidskapasitet. Personer Aldrimer.no har snakket med og som har hatt inngrep med Solberg under pandemihåndteringen, har vært imponert over Solbergs framtoning. Hun har ringt sentrale personer sent på kvelden og har gjort hjemmeleksen sin. Hun kan sakene og behersker de viktige detaljene.

Men regjeringens beredskapsarbeid er preget av «for lite, for sent». Og den manglende hastigheten er det Erna Solberg selv som langt på vei er ansvarlig for. Høyres landsmøte har flere ganger vedtatt at partiet ønsker en raskere styrking av Forsvaret enn det partilederen har vært villig til å gjennomføre i regjering. Erna Solbergs blindsone er at hun er dårlig på å identifisere risiko tidlig og å prioritere beredskap i løpende, praktisk politikk. Eller er det slik at hun forstår, men rett og slett bare gir blaffen? Det er litt for mye som taler for det siste, dessverre. En slik linje er en livsfarlig tendens for en norsk statsminister. Denne blindsonen eller vrangviljen har gjort seg gjeldende i hele hennes regjeringstid. Hun er standhaftig og egenrådig, hun lytter ikke når fagfolk forsøker å advare henne, hun forstår ikke risiko godt nok og innser ikke alvoret før krisen banker på døra. Pandemien er et godt eksempel på dette. Fra 12. mars og etterpå har Erna Solberg i grove trekk vært god. Veldig god. Trolig bedre og tryggere for Norges befolkning enn det hennes forgjenger Jens Stoltenberg hadde vært.

Det var ikke bare slik at ressursene ikke fant hverandre, slik 22. juli-kommisjonen slo fast i ettertid. Mange steder fantes de heller ikke.

Også Jens Stoltenberg håndterte den kommunikasjonsfaglige siden av krisen 22. juli 2011 på en god måte. Men også Jens Stoltenberg hadde samme svakheten som den Erna Solberg har. Han hadde ikke tilstrekkelig fokus på risiko og beredskap i hverdagen, i de prioriteringene som ble gjort i praktisk politikk. Grubbegata i Oslo ble aldri stengt av, noe som kunne ha hindret terrorbomben i å gå av så tett på regjeringens høyblokk. Sambandsløsninger var for dårlige. Helikoptre var ikke tilgjengelige for Beredskapstroppen. Det satt bare en person på vakt på 112-sentralen i Nordre Buskerud politidistrikt. Gummibåten som skulle bringe politiet over til Utøya holdt på å synke. Det var nok av nedslående nyheter. Koordineringen av krisen var også sterkt fraværende. Men det var ikke bare slik at ressursene ikke fant hverandre, slik 22. juli-kommisjonen slo fast i ettertid. Mange steder fantes de heller ikke. Siden er Jens Stoltenberg sendt på voksenopplæring i NATO. Vi får håpe og tro at han har lært noe der.

Erna Solberg og hennes regjering hadde heller ikke fanget opp risikoen for en pandemi før Helsedirektoratet 10. mars insisterte på at statsministeren og helseministeren måtte på banen. Sykehus og kommuner hadde nesten ikke lagre av smittevernutstyr da Erna Solberg to dager senere kunngjorde de mest vidtgripende restriksjoner for befolkningen i Norge i fredstid. Umiddelbart brøt det ut hamstring i norske matbutikker. Det ble relativt raskt medisinmangel. Og det fremstod ikke lenger som like åpenbart at Norge bare kunne kjøpe det vi trengte i utlandet og forvente at det rimelig raskt kunne leveres på døra her hjemme. Grenser ble stengt. Andre land innførte restriksjoner og forbud mot eksport, fordi de mente de trengte maten, kornet, smittevernutstyret og medisinene mer selv. Er det for mye å håpe på at landets regjering og statsminister snart tar hintet og begynner å prioritere beredskap og forsvarsevne høyere i hverdagen?

***

Tips oss: Vet du noe om denne saken eller har du nyhetstips om andre saker du vil at vi skal skrive om? Ta kontakt med oss, enten på post@aldrimer.no eller via det krypterte kontaktskjemaet på våre nettsider eller send en kryptert melding via appen Signal til tlf. 4177 5050.

Støtt oss: Vi blir veldig glade dersom du ønsker å støtte vår kritiske og uavhengige journalistikk økonomisk. Mer informasjon her.

Kjetil Stormark

Kjetil Stormark er en journalist, forfatter og redaktør med mer enn 30 års journalistisk fartstid. Hans spesialområder er forsvars- og sikkerhetspolitikk, forsvaret, politiet, terrorangrepene 22. juli 2011 spesielt og terrorisme generelt, etterretning, ekstremisme og historiske forhold fra den kalde krigen. Han har gjennomført mange dokumentarprosjekter, både som bøker og filmer. Stormark blir mye brukt som kommentator på stoffområder han dekker. Stormark er tidligere PR-rådgiver i byrået JKL Oslo. Stormark var presseråd for den norske FN-delegasjonen i New York da Norge var medlem av Sikkerhetsrådet i 2001-2002.

One comment

  • Bjørn Larsen

    20/05/2020 at 16:12

    Meget bra skrevet av Kjetil S, denne artikkelen er spot-on på spikerhode, E. Solberg er To-little-to late…
    Hilsen BjørnL

    Reply

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

 

Aldrimer.no er medlem av Fagpressen.
Ansvarlig redaktør Kjetil Stormark.

Nyhetstips? Send e-post til post@aldrimer.no eller kontakt oss på 4177 5050. For sikker og kryptert kommunikasjon, send mld til 4177 5050 via appen Signal.

Aldrimer.no arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Den som mener seg rammet av urettmessig publisering, oppfordres til å ta kontakt med redaksjonen. Du kan også klage inn saker til Pressens Faglige Utvalg (PFU). Se www.pfu.no.