DESTABILISERENDE FAKTOR: Norske politikere må innse at de har dårlig tid til å ta grep på Norges forsvars- og sikkerhetspolitikk. Donald J. Trump har i løpet av sine første dager som amerikansk president vist at den sikkerhetspolitiske situasjonen er i spill på en helt ny måte, som savner sidestykke i moderne verdenshistorie. Her venter Trump på å bli sverget inn som president 20. januar 2017. Foto: DOUG COULTER, THE WHITE HOUSE
ANALYSE: Det er på tide at regjeringen og Stortinget innser at store sikkerhetspolitiske endringer er på vei. Det brennhaster for Norge med å gjøre grep i forhold til egen sikkerhet. De tiltakene som så langt er besluttet er utilstrekkelige og hviler i tillegg på sviktende forutsetninger.
Av KJETIL STORMARK / ansvarlig redaktør / kjetil@aldrimer.no
USA, vår viktigste allierte, er i krig med seg selv etter at Donald J. Trump ble sverget inn som ny president fredag 20. januar. I løpet av få dager har Trump truffet beslutninger som ryster landets demokratiske grunnvoller og som gir oss tilstrekkelig med kunnskap om hva som kommer. De av Norges politikere som har latt ønsketenkning prege utformingen av Norges forsvars- og sikkerhetspolitikk bør nå komme ut av sine varme og behagelige sofaer.
Det er utålelig og i økende grad uforståelig for våre allierte at Norge, som ett av verdens rikeste land, i så stor grad baserer seg på NATO i utformingen av egen forsvarspolitikk og beslutninger om hvor mye penger som skal brukes til forsvarsformål. Det er utålelig, i dagens sikkerhetspolitiske klima, at det fortsatt hersker usikkerhet ved om Norge vil være lojal mot det enstemmige vedtaket fra NATO-toppmøtet i Wales i september 2014 om at alle NATO-land skal øke sine forsvarsbudsjetter til 2 prosent av BNP innen 2024.
Å ivareta en tilfredsstillende sikkerhet for innbyggerne er statens aller viktigste oppgave. Uten troverdighet på oppgaveløsingen her har staten ingen legitimitet. Absolutt alle andre oppgaver kommer i andre rekke. Men det er langt unna en slik erkjennelse i det norske politiske miljøet.
Det norske forsvaret er i dag langt unna å kunne løse sine oppgaver på en tilfredsstillende måte. Forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen ba i oktober 2015 om rundt 175 milliarder kroner ekstra de 20 neste årene for å kunne reetablere det han kaller et nøkternt førstelinjeforsvar, som for alle praktiske henseender er et minimumsforsvar. Dersom vi legger til grunn regnemåten i Forsvarets nye langtidsplan (LTP), der også nye P-8 Poseidon overvåkingsfly ble inkludert, kan du bytte ut tallet 175 med 200.
(Artikkelen fortsetter under bildet.)
BA om 175/200 MRD: Forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen ba om et krafttak de neste 20 årene for å kunne reetablere et nøkternt førstelinjeforsvar, eller for alle praktiske henseender; Et minimumsforsvar. Her fra fremleggelsen av fagmilitært råd 1. oktober 2015. Foto: TORBJØRN KJOSVOLD/FORSVARET
På papiret fikk forsvarssjefen 180 milliarder av de 200 han ba om, etter påplussingene i forsvarsforliket i Stortinget i november i fjor. Regjeringen la opprinnelig på bordet bare 165 milliarder.
Ikke bare hersker det forvirring om hvor mye penger politikerne EGENTLIG har lagt på bordet. Høyre hevder at det opprinnelige beløpet var 165 milliarder pluss 40 milliarder som skal hentes inn gjennom såkalte interneffektiviseringstiltak. Bortimot alle andre mener at vedtaket var 165 milliarder kroner, inkludert inntil 40 milliarder i overføringer som blir tilgjengelige gjennom interneffektivisering. Dersom du fortsatt henger med, mener Høyre dermed at – med de justerte regnestykkene – at LTP har en ramme på inntil 220 mrd. kroner. Men det er et politisk luftslott uten substans.
Les mer: Mood: – LTP gir maks 120 mrd. Ikke 205.
Les mer: Kraftige reaksjoner på LTP-forvirring
Les mer: Hvor mye penger får forsvarssjefen – EGENTLIG?
Dybdeborende journalistikk begått av Aldrimer.no de siste ukene har avdekket at kalkylene bak LTP overhodet ikke holder mål. En rapport fra Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), først omtalt av Aldrimer.no, viser at de fleste interneffektiviseringstiltakene i Forsvaret mangler dokumentert effekt. Hundrevis av tiltak er undersøkt. Det finnes ingen ordentlige metoder for å beregne effekten. Regelrette kostnadskutt regnes som effektiviseringstiltak. Penger som tas vekk fra Forsvaret skal deretter regnes på plussiden i LTP. Det er et mysterium hvordan kostnadskutt i statsbudsjettet forvandles til en politisk satsing. Denne politiske luftspeilingen gjør at 33 av milliardene til den lovede, «historiske satsingen» på Forsvaret står i fare for å fordunste og blir borte.
Les mer: Effektiviseringskrise i Forsvaret
Les mer: Må betale 30 mrd. tilbake til staten
I tillegg nekter regjeringen å unnta Forsvaret fra den såkalte avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen (AB&E), der alle etater i staten hvert år må kutte 0,8 prosent av budsjettene sine. Heller ikke dette er noe annet enn rene kostnadskutt. Ingenting tyder på at det er noen reell effektiviseringseffekt. Det blir bare mindre penger til oppgaveløsing. For Forsvarets del, de neste 20 årene, beløper AB&E-tilbakebetalingene til Finansdepartementet seg på 30 milliarder kroner. Og da er potensielt så mange som 73 av 180 milliarder borte.
Og om det ikke var nok: Forsvaret har også fått store ekstrautgifter på grunn av svekket kronekurs mot viktige valutaer som spesielt Sjøforsvaret og Luftforsvaret foretar betydelige innkjøp i. Bare for 2016 alene var valutasmellen på 1,5 mrd. kroner. Dette har regjeringen valgt å IKKE kompensere Forsvaret for.
Les mer: Valutasmell på 1,5 mrd. for Forsvaret
Les mer: Valutasmell også for 2016
Dette bærer preg av dobbelt politisk bokholderi. Den delen som skyldes manglende faglig oppfølging internt i Forsvaret må etaten selv ta ansvaret for. Selvsagt er det mulig for Forsvaret å kutte kostnader. Etaten har et vulmende offiserskorps sammenliknet med andre land, i forhold til hvor mange som egentlig skal ledes. Men politikerne er litt skyld i dette selv, ved at det stadig skal omorganiseres og endres på ting, og stadig bestilles det nye utredninger. Sist landmaktstudien, fordi forsvarsminister Ine Eriksen Søreide hadde behov for å kamuflere at hun ikke fikk nok penger av regjeringen til å finansiere også landmakten i første omgang. Dermed eser byråkratiet ut og blir stadig større. Jeg har inntrykk av at ansatte i FD og Forsvarsstaben holder på å utrede seg ihjel, mens de egentlig burde vært i gang med å løse oppdraget sitt: Å bygge et forsvarlig forsvar for Norge.
(Artikkelen fortsetter under bildet.)
SKOLERETT: Det er ingen tvil om hvem som er sjefen i regjeringen. Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide (t.v.) fikk ikke det hun ba om og valgte i stedet å iverksette en landmaktstudie for å avklare framtidig organisering og finansiering av landmakten. Her sammen med statsminister Erna Solberg og Frp-nestleder Per Sandberg da regjeringen 17. juni 2016 la fram sitt forslag til ny langtidsplan for Forsvaret. Foto: FREDRIK NEUMANN/FELIX FEATURES
Det er helt urealistisk å tro at man kan kutte 40 milliarder i kostnader i Forsvaret uten at det går ut over den operative evnen. De som tror at så mange penger kan hentes inn ved å «jobbe på en smartere måte» lurer både seg selv og andre. Forsvarssjefen har tidligere advart mot å ha for store forventninger til hva man kan greie å oppnå med såkalt interneffektivisering.
Men det er samtidig mulig å få til mye. Noe Forsvaret også får til. Sjøforsvaret har flyttet mange stillinger fra administrative til operative funksjoner. For en tid tilbake greidde Sjøforsvaret, ved en kraftanstrengelse, en kort periode å seile fire fregatter. Men da var kontorene mange steder tomme. Sjøforsvaret er ikke i nærheten av å kunne greie å seile fire fregatter i en normalsituasjon. Ikke vil de greie å gjøre det spesielt lenge heller. Men som kraftanstrengelse å regne, for å kunne vise at de faktisk greidde det for første gang på mange år, var det trolig en nyttig øvelse.
Mange i forsvarsgrenen er kritiske til at sjefen for Sjøforsvaret etter deres syn bidrar til å skape et feilaktig inntrykk av forsvarsgrenens reelle, operative evne. Gjennom slike stunt som beskrevet ovenfor får politikerne inntrykk av at det står langt bedre til med Forsvarets operative evne enn det som er tilfellet. I praksis synker den operative evnen til Forsvaret fra år til år. Det har den gjort nærmest konstant i hele regjeringsperioden til statsminister Erna Solberg. Og da kan man ikke lenger skylde på de rødgrønne. Dette skjer på din vakt, Erna Solberg, slik forsvarsorganisasjonene skrev i en helsides annonse i VG samme dag som landsmøtet til Høyre åpnet i april i fjor.
(Artikkelen fortsetter under bildet.)
SEILTE FIRE FREGATTER: Gjennom en kraftanstrengelse av de sjeldne greidde Sjøforsvaret å seile fire fregatter samtidig. Men stuntet gir et feilaktig bilde av den reelle operative evnen i Sjøforsvaret, mener mange innad i forsvarsgrenen. Her en av fregattene avbildet under øvelsen Cold Response 2016. Foto: FORSVARET
Manglende kriseforståelse er en kjerneutfordring i utformingen av Norges forsvars- og sikkerhetspolitikk. Statsminister Erna Solberg, finansminister Siv Jensen, Ap-leder Jonas Gahr Støre, komiteleder Anniken Huitfeldt (Ap) i Stortingets utenriks- og forsvarskomite og andre nøkkelpolitikere tror innerst inne ikke noe på at det kan bli krig eller at situasjonen kan bli farlig for Norge igjen. Det mest diplomatiske jeg kan si om dette er at det er naivt. Og det er farlig. I Sverige, som jo ikke er så langt unna Norge, snakker nøkkelpolitikere om at det er en reell fare for krig. Situasjonen i Baltikum er svært farlig. Missilsystemer som normalt er bestykket med taktiske atomvåpen er utplassert i den militære enklaven Kaliningrad ved Østersjøen. Noe Russland har vært opptatt av at omverdenen skal få med seg. I Ukraina er det faktisk krig. Annekteringen av Krim i februar-mars 2014 var den første gangen et land i Europa brukte militærmakt for å flytte grenser siden 2. verdenskrig. Russland har også gått militært inn i Syria. Russland ruster kraftig opp og bruker både Syria og Øst-Ukraina til å teste ut nye våpensystemer og operasjonelle doktrimer.
Les mer: Krigsfrykten brer seg (analyse)
Les mer: Sverige er under angrep (analyse)
Hver eneste dag pågår det knallharde konfrontasjoner med cyberangrep og informasjons- og utpresningsoperasjoner som viser at Russland har svært aggressive intensjoner. Valg forsøkes manipulert. Enkeltpersoner og grupperinger forsøkes presset til å hjelpe Russland. Også Norge rammes hardt av disse angrepene. Men de fleste angrepene holdes hemmelig for offentligheten, en praksis jeg er dypt skeptisk til.
Les mer: Russiske cyberangrep mot Norge øker
Les mer: Sverige varslet NATO om cyberangrep
Les mer: – Vattenfall mål for cyberangrep
Les mer: Ukraina rammet av nytt cyberangrep
Les mer: Russland forsøker å hacke NATO
Samtidig er vår viktigste allierte, garantisten for Norges sikkerheten, i intern oppløsning på en måte vi ikke har sett på mange tiår. Vi må 70 år tilbake i tid for å finne en tilsvarende grad av usikkerhet knyttet til USAs rolle internasjonalt. Dagens situasjon overgår faktisk det verden opplevde under USAs isolasjonstiske linje under president Franklin D. Roosevelt i mellomkrigstiden. Den gang var det det japanske overraskelsesangrepet mot Pearl Harbor 7. desember 1941 som vekket den sovende kjempen. CNNs programleder Fareed Zakaria gjorde den samme koplingen i en kommentar søndag. Han slo fast at 2. verdenskrig lærte USA at den isolasjonistiske politikken i mellomkrigsårene hadde vært feil og uansvarlig. Et så stort land som USA må forholde seg til og opptre aktivt i forhold til sine omgivelser. Deretter spurte Zakaria: Hva må til for at USA skal få den lærepengen igjen? Er det Europa som (igjen) må blø først?
I dagene forut for det amerikanske presidentvalget befant jeg meg i USA som deltaker på det såkalte Washington-seminaret, noe som ga meg anledning til å møte og prate med personer som tidligere har arbeidet tett på Donald J. Trump. På spørsmål om Trump fulgte råd og talepunkter som han fikk fra sine rådgivere, smilte en tidligere nasjonal kampanjeleder og ristet på hodet. Trump kjører helt eget opplegg. Han er ekstremt impulsiv. Og han vet alltid best selv. Noe som kan drive hans nærmeste rådgivere til vanvidd. Det er samtidig oppskriften på en opptreden som kan være livsfarlig når det gjelder verdens mektigste mann. På direkte spørsmål om hvordan Trump plasserte seg i forhold til Tea Party-bevegelsen, en til tider ganske aggressiv protestfraksjon innenfor det republikanske partiet, svarte den tidligere medarbeideren: «Donald Trump is the Tea Party on drugs». Det som skjer nå burde derfor ikke være egnet til å overraske noen.
(Artikkelen fortsetter under bildet.)
INNSETTINGSPARADEN: USAs president Donald Trump salutterer amerikanske hæroffiserer under innsettingsparaden i Washington D.C. 20. januar i år. Ved siden av Trump står general Mark Milley, stabssjef for den amerikanske Hæren og visepresident Mike Pence. Foto: U.S. ARMY RESERVE/ MASTER SGT. MICHEL SAURET
Det amerikanske føderale politiet FBI har etter alt å dømme gående en etterforskning av mulige forbindelser mellom president Donald J. Trump og hans rådgivere til deler av det russiske maktapparatet. Russland jobbet meget aktivt for å hjelpe Trump med å vinne valget, blant annet ved å hacke det demokratiske partiets e-postservere for deretter å bruke ett eller flere mellomledd for å gi e-postene til Wikileaks, som ikke nølte med å lekke epostene. Også det republikanske partiets epostservere ble hacket, men ingen av disse epostene ble lekket.
Mye er foreløpig uklart om forbindelsene mellom Trump og Russland. Et detaljert etterretningsnotat som ble lekket til mediene og som var produsert av en tidligere MI6-offiser, hevder at den russiske etterretningstjenesten FSB sitter med kompromitterende billedbevis av Trump som utfører handlinger (som vi ikke kan gjengi offentlig) med prostituerte på et hotellrom i Moskva. Trump har selv gjentatte ganger uttrykt beundring for Russlands president Vladmir Putin og sagt at han ønsker å forbedre forholdet til Russland. Det kan bety at han vil fjerne sanksjonene som ble innført mot landet etter annekteringen av Krim. Kanskje går Trump med på, bak lukkede dører, at Russland overtar deler av Ukraina. Trump har selv sagt at han ønsker å kunne «strike deals» på vegne av USA.
Vi vet ikke. Men Trump er uforutsigbar og åpenbart troende til mye. Og han opererer i str grad på egen hånd, uten å involvere rådgivere eller andre deler av det amerikanske myndighetsapparatet. For øyeblikket kommer det meldinger om at flere personer som kan ha vært kilder for enten det lekkede etterretningsnotatet om Trumps russiske forbindelser eller informanter for amerikansk etterretning i tur og orden blir pågrepet av FSB eller blir funnet døde. I den situasjonen som hersker nå, kan FBI og CIA ikke utelukke at FSB har fått hjelp av lekkasjer fra Det hvite hus. Situasjonen er eksepsjonell og høydramatisk og savner sidestykke i moderne verdenshistorie.
Russlands president Vladimir Putin. Foto: KREMLIN.RU
I Russland er forventningene til Donald J. Trump enorme. Trolig vil Russland og Putin forsøke å få Trump med på «dealer» som er gunstige for russerne. Internasjonal rett, konvensjoner og avtaler betyr mindre. Det er som regel dårlige nyheter for små land slik som Norge. Men det vil trolig bli verdens korteste hvetebrødsdager, slik det allerede er formulert av noen. Når Trump skjønner at han blir forsøkt manipulert av Putin vil han kunne bli en svært hevngjerrig og uforutsigbar mann. Og det er da situasjonen for alvor kan bli farlig.
Jeg var dypt bekymret allerede samme dag som Donald J. Trump vant valget. Noe jeg ga uttrykk for i en kronikk her og gjengitt i Aftenposten, samt i en debatt i NRK Dagsnytt 18 samme dag. Men ansvarlige stemmer mente den gang (og fortsatt?) at vi måtte gi Trump en anledning til å vise hva han stod for. Trump kunne vel umulig stå for det samme som han hadde sagt i valgkampen? Det kom vel helst til å gå bra? Dagen før hadde norske politikere hamret gjennom forsvarsforliket i Stortinget, uten å hensynta i det hele tatt at utfallet av presidentvalget i USA kanskje kunne ha en viss betydning for de vurderingene som ble gjort. Men nå er vel lov å håpe at tiden er inne for å legge til grunn at Trump faktisk mente det han sa i valgkampen? For å gjenta oppfordringen fra forsker Svein Melby ved Institutt for forsvarsstudier (IFS): Norge må utvikle en plan B. Det haster. Vi kan ikke bare sitte stille og håpe at det hele går over, gitt vår sterke NATO- og USA-avhengighet hva angår vår egen sikkerhet.
Les mer: Forsker om NATO: — Norge trenger en plan B
Leder av Stortingets utenriks- og forsvarskomite Anniken Huitfeldt sammen med forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen under presentasjonen av Forsvarets årsrapport 2013. Foto: TORBJØRN KJOSVOLD/FORSVARET
Tidligere denne måneden uttalte Aps Anniken Huitfeldt til NTB at hun følte seg beroliget av signalene fra USAs nye forsvarsminister James «Mad Dog» Mattis og av at Trump sa at han ville styrke NATO. Men et forsøk på beroligelse til tross, Trump har allerede to ganger skapt usikkerhet rundt NATOs framtid ved å karakterisere forsvarsalliansen som avlegs og ved å slå fast at det ikke er sikkert at medlemsland vil få hjelp dersom de blir angrepet. Først vil Trump vurdere om landet har betalt nok selv til forsvarsformål. Til NTB slo Huitfeldt like fullt fast: «Jeg er mye mer urolig for Trumps politikk innenfor klima, likestilling og handel. På alle disse områdene blir det viktig for Europa å samarbeide tettere».
Det er kanskje harde ord, men dersom Huitfeldt selv tror på det hun her ytrer mangler hun en fundamental forståelse av internasjonal sikkerhetspolitikk som gjør henne uegnet som komiteleder for kanskje Stortingets viktigste komite. Jeg både håper og tror at Huitfeldt i mer lukkede fora har en mer realistisk vurdering enn den hun her gir uttrykk for. Dersom det eksempelvis bryter ut handelskrig mellom de store landene vil det ha direkte sikkerhetspolitiske ringvirkninger. Veien til militær maktbruk trenger ikke være lang. Land som bruker militær makt har ofte økonomiske motiver, helt eller delvis, for å gjøre dette. Og uansett er Trump – etter en drøy uke – allerede godt i gang med å skape omfattende sikkerhetspolitisk uro. Gudene vet hva han kan få til i løpet av noen måneder.
Statsminister Erna Solberg avbildet sammen med forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen (t.v.) og Frp-nestleder Per Sandberg under fremleggelsen av regjeringens forslag til langtidsplan for Forsvaret 17. juni 2016. Foto: FREDRIK NAUMANN/FELIX FEATURES
Likeledes er det grunn til å være bekymret over flere uttalelser som statsminister Erna Solberg har kommet med. Det er ikke så altfor lenge siden Solberg konkluderte i et intervju (med VG, 8. mai 2015) med at det ikke er noen grunn til å frykte en ny storkrig i Europa.
For å bruke Solbergs egne ord: «Så lenge vi sitter med atomvåpen, så er kostnaden så høy at den terrorbalansen vil alltid ligge i bunn. Men det vi kan oppleve er militært press, som spesialoperasjoner og cyberkrigforing.»
Forsvarseksperter har senere gitt uttrykk for at de er bekymret over Erna Solbergs manglende kriseforståelse. Krig er ALLTID noe en statsleder må være forberedt på og treffe nødvendige tiltak for å beskytte nasjonen mot. Historien er full av eksempler på at situasjonen kan endre seg fortere enn vi liker å tenke på.
Statsministeren avslørte samtidig en manglende forståelse av det strategiske maktspillet til Russland. Det er Russland som hyppig truer med bruk av atomvåpen mot vestlige land og stadig viser fram sine atomvåpen for å skremme Vesten. Budskapet er: Ikke forsøk å stanse oss dersom vi gjør noe med konvensjonelle maktmidler. Fordi da får det konsekvenser. Det er nettopp Russland som aktivt spiller på Vestens frykt for atomkrig. Og den dynamikken gir et litt annet bilde.
Arbeiderpartiet slo nylig fast at partiet nå ønsker å arbeide for å nå 2-prosentmålet i praktisk politikk. Det har ikke skjedd uten sverdslag internt. Det som er et viktig taktskifte hos ett av de stoe partiene kommer etter betydelig påtrykk fra LO-systemet. Og det er ikke industripolitiske eller sysselsettingsmessige hensyn som er årsaken til at sentrale LO-folk har engasjert seg. Stadig flere begynner å bli alvorlig bekymret.
Les mer: Ap vil bruke to prosent på Forsvaret
Spørsmålet nå er om regjeringen og flertallet på Stortinget har skjønt at deres egen langtidsplan for Forsvaret i beste fall er en korttidsplan. Den finansieringspakken politikerne har stablet sammen for Forsvaret er et vaklende korthus. Tallgrunnlaget holder ikke mål. Løsningene er heller ikke gode nok. Spørsmålet om framtidig organisering av landmakten skal ikke besvares før etter stortingsvalget til høsten. I verste fall kommer pengene ikke før på statsbusjettet i 2019.
Samtidig går utviklingen internasjonalt stadig raskere i negativ retning. Det haster for Norge å ta bedre grep og reetablere en tilfredsstillende forsvarsevne. Det norske politikere hittil har gjort er ikke godt nok. Min innstendige bønn er at politikerne legger personlig og partipolitisk prestisje til side. Vi trenger et felles skippertak for Norges framtidige sikkerhet og forsvar. Det tar tid å reetablere en forsvarsevne. Og det er allerede mørke skyer på horisonten. Risikoen begynner å bli for stor. Kongeriket trenger en langt bedre brannforsikring enn det vi for øyeblikket har. Det betyr at Norge trolig bør vurdere å oppjustere forsvarsbudsjettet til to prosent så fort det lar seg praktisk gjøre. Å vente til 2024 er ikke spesielt klokt i dagens situasjon.
***
Tips oss: Vet du noe om denne saken eller har du nyhetstips om andre saker du vil at vi skal skrive om? Ta kontakt med oss, enten på post@aldrimer.no eller via det krypterte kontaktskjemaet på våre nettsider. Dersom du ønsker å sikre deg komplett anonymitet – last ned TOR browser og gå inn på vår tipsplattform www.securileaks.org mens du er inne i TOR-browseren.
Share On
